Å få tilsendt en helt ny datafil er julekveld og 17. mai på en og samme dag for en som er noe over gjennomsnittet glad i tall og statistikk. I forrige uke fikk vi oversendt de nye dataene fra Norsk Monitor som er en stor undersøkelse med data fra om lag 4000 nordmenn. I disse dataene finner man ofte det man forventer å finne, men man finner også ting å undre seg over. For eksempel spørsmålet om man synes mat er for dyrt i Norge.
Blant dem som tjener under 200000 kroner er det 63 prosent som oppgir at lav pris er viktig for dem når de handler mat. Blant gruppen som tjener mer enn 800000 kroner er tilsvarende andel 30 prosent. Det er det relativt enkelt å forstå. De som tjener lite må gjerne tenke mer over hva de bruker pengene på, og se mer til prisen på matvarene enn de som tjener godt. Desto mindre du tjener, desto større andel av inntekten går til mat, og derfor føles matprisene tydeligere på kroppen for de som tjener lite, enn det gjør for de som tjener mye.
Det som er vanskeligere å forstå er at vi ikke finner igjen det samme mønstret når vi ser på hva de samme gruppene svarer på spørsmål om de synes mat er for dyrt i Norge. Blant de som tjener under 200000 kroner er det 28 prosent som er helt enig i påstanden om at mat er for dyrt i Norge. Tilsvarende andel for de som tjener over 800000 kroner er 29 prosent. Om jeg slår sammen de som svarer at de er helt enige i påstanden med de som svarer at de er delvis enige, er mønstret det samme: 60 prosent både i gruppen som tjener under 200000 og de som tjener over 800000 er helt eller delvis enige i at mat er for dyrt i Norge. Hvorfor er det slik?
Det mest nærliggende å tenke seg at hva man mener om prisen på mat, ikke bare handler om ens egen økonomi. Man svarer på noe annet eller noe mer når man sitter med et spørreskjema og krysser av. Er det egentlig ens mening om landbrukspolitikken man også svarer på når man spør om en synes mat er for dyrt i Norge? Det kan tyde på det. Blant de som tjener under 200000 er det 13 prosent som mener at de statlige overføringene til landbruket er for høye, mens andelen er dobbelt høy (26 prosent) blant de som tjener over 800000 kroner. Det vil altså si at når du diskuterer matpriser med noen så diskuterer du samtidig landbrukspolitikk. Kanskje ikke eksplisitt, men det vil trolig ligge der som en undertekst.
Trolig er det også slik på andre områder. Prisen på bensin, for eksempel. Diskuterer du bensinpriser med noen, handler diskusjonen trolig også om hva du mener om miljø- og klimapolitikken. Om du mener at prisen på bensin er for høy eller for lav, har høyst sannsynlig sammenheng med hva du mener om miljø- og klimautfordringene og hvordan de skal løses.
Norsk landbruk er avhengig av legitimitet både hos oss som forbrukere og som samfunnsborgere og derfor bør debatten om norsk landbruks framtid ha et større fokus på hvilket landbruk vi vil ha. Hvis man ikke greier å skape et miljømessig, sosialt og økonomisk bærekraftig landbruk innenfor de rammer som grensevernet og statlige overføringer gir, vil legitimiteten for politikken gradvis forsvinne. Hvorfor i all verden skal jeg støtte opp om en landbrukspolitikk med grensevern og høye statlige overføringer, hvis måten maten produseres på, ikke avviker vesentlig fra måten maten vi kan importere fra andre land er produsert på? Billigere vil maten også være. I utformingen av en ny landbrukspolitikk må slike legitimitetsutfordringer tas på alvor nettopp fordi det er en næring som er avhengig av legitimitet både hos oss som forbrukere og som samfunnsborgere.