Signert, torsdag 8. mai 2014

Skal humanistene skytes?

Samfunnet trenger humaniora like mye i dag som under nasjonsbyggingsprosjektet på 1800-tallet eller under det maktkritiske 1970-tallet. Mange opplever allikevel ikke lenger fagene som like relevante. Hvem skal skytes?

Saken oppdateres.

Humanistene har et klart medansvar for sitt traume. Store deler av fagmiljøet har de siste tiårene sittet på gjerdet og ikke pleid sitt samfunnsoppdrag i tilstrekkelig grad.

Ideen om at det er så vanskelig å forklare humanioras relevans i dag er feil.

Du skal nemlig lete lenge for å finne noen som, dersom de blir spurt, mener at det ikke lenger trengs forskning på hvordan vi bruker det norske språket. Eller forholder oss til andre fremmedspråk. Eller hvordan språket påvirkes av sosiale medier eller globalisering. Eller hvordan vi takler overgangen til et multikulturelt samfunn.

Eller hvilke ideer som lå bak grunnloven vår.

Det er heller ikke nok for de fleste å bare lære om hvordan Nidarosdomen rent teknisk ble bygd og ingenting om hva steinene på veggene prøver å fortelle oss. De fleste trondhjemmere vil nok vite begge deler. Offentligheten vil nok også være enig i at uavhengige forskere må tilføre mer fakta til samfunnsdebatten. Tenketankenes krangling om hvem som skapte velferdsstaten er et typisk eksempel på dette. Uten frie humanioraforskere blir den slags debatter kun påstander og kildemisbruk.

Og hva med NTNU selv? Bør ikke et universitet med ambisjoner sørge for at medisinerne og biologene jages av et offensivt etisk fagmiljø? At arkitektene og samfunnsplanleggerne stadig utsettes for kunstvitere som maser og maser om historien, estetikken og menneskets plass i arkitekturen? Og at noen stiller kritiske spørsmål til universitetets forståelse av sitt eget samfunnsoppdrag? Det blir kanskje mer behagelig å være teknisk-naturvitenskapelig uten alt maset fra humanistene og samfunnsviterne, men vitenskapelig kvalitet synker parallelt med at kritikken stilner.

Pendelen har svingt fort for humaniora fra vekst til reduksjon. Det har gått så raskt fra da oppbyggingen enda pågikk på 1990-tallet til dagens dalende tro på relevans, at de avviklingskåte ikke en gang klarer å bestemme seg om det er for mange eller for få humanister. Fagmiljøet på Dragvoll har vært i sakte oppbygging siden 1950-tallet. På tross av noe nedgang siden år 2005 ligger de humanistiske fagene på en historisk høyde i antall forskere og studenter. For ikke mange år siden inndro man stillinger på visse seksjoner på Dragvoll fordi man hevdet at det var for mange fagansatte. De samme seksjonene planlegges nå stengt fordi de angivelig har for små fagmiljøer. Det ble for noen år siden også klaget over at man utdannet for mange humanister innenfor visse fag. Nå ønsker man de samme fagene nedlagt fordi de utdanner for få. Det er vanskelig å ikke bli forvirret. Og det som gjør det hele enda mer absurd er at de aller fleste humanister påviselig får relevant jobb etter utdanningen.

Hvor mangler da relevansen? Ikke i arbeidsmarkedet og ikke i spørsmålet om hva framtiden og NTNU trenger dersom de riktige spørsmålene stilles. Hvem skal da skytes? Humanistene må naturligvis våkne og begynne den lange marsjen mot å gjenerobre den offentlige forestillingen om sin relevans. Men legene, arkitektene og ingeniørene må også gå i seg selv og finne ut om de virkelig tror at de kan bli best alene.

Et universitet som i navnet heller ikke henviser til humanister og samfunnsvitere er Massachusetts Institute of Technology (MiT). Helt siden sin spede begynnelse har MiT dyrket fram en av verdens fremste humanistiske fagmiljø. På universitetets hjemmesider forklarer de hvordan de ser seg selv. Deres mål er: Å generere praktiske løsninger for verdens store utfordringer gjennom teknisk og vitenskapelig kreativitet og ved å bygge opp forståelse for verdens kulturelle, politiske og økonomiske kompleksitet. Så enkelt kunne det også ha blitt sagt på NTNU, men det er mulig at det er humanistene selv som må si det til rektor.

daniel.johansen@ntnu.no

På forsiden nå