Kronikk fredag 06.03. 2009

Dora for D i Drontheim

Under årets Kosmorama-festival skal det som av mange karakteriseres som verdens beste krigsfilm "Da Boot", vises i Dora-bunkeren. Det gir en passende anledning til å kikke på Doras historie fram til i dag.

Saken oppdateres.

Midt i det moderne Trondheim, godt synlig, der Nidelva møter fjorden ligger det to grå betongkolosser, en tidligere operativ tysk ubåtbunker og en uferdig. Dora I og II er de mest synlige restene av Marinewerft og Ubootstützpunkt Drontheim. I 1945 besto anlegget på Nyhavna av et tresifret antall bygninger inklusive installasjoner inne i Ladehammeren. I dag er det uten inngående historiske kunnskaper nesten umulig å forestille seg de gjenværende bygningsrestene som del av et avansert militærteknisk kompleks reist for å føre en aggressiv sjøkrig hvor blant annet ca. 3000 norske sjøfolk omkom.

Visjoner og realiteter

Adolf Hitler drømte i sine mest eksalterte øyeblikk om å etablere om et gedigent marineanlegg på Øysanden. I disse drømmevisjonene framsto Trondheim som et Nordens Singapore. En flåtebase bemannet med 250 000 mann, knyttet til Berlin med en firefelts motorvei. I påvente av at krigen var vunnet slik at dette prosjektet kunne realiseres, ble Marinewerft Dront¿heim etablert med hovedkontor på Nyhavna i 1940. Her hadde Trondhjems Mekaniske Værksted i 1930 plassert en flytedokk og etablert et verksted på Kullkranpiren. Det tyske verftet som ble opprettet kom imidlertid til å arbeide med en desentralisert struktur. Inne i Åsenfjorden ankret tyske verkstedskip opp mens det grodde opp en hel verftsindustri her. I Hoplafjorden og Lofjorden ble tyske overflatefartøyer og ubåter vedlikeholdt og reparert.

Særstilling

Da Norge ble okkupert i 1940 var det blant annet med sikte på å skaffe den tyske marinen baser på kysten. I tysk marinestrategisk tenkning sto Trondheim i en særstilling. Trondheimsfjorden ble sett på som et beskyttet innhav med lett kontrollerbar innseiling, ideell for raske utfall mot den britiske marinen. Faktisk hadde de aller fleste større tyske overflateskip under 2. verdenskrig Trondheim som hjemmehavn i kortere eller lengre perioder. Med dette som utgangspunkt har historikeren Anders Kirkhusmo, både i Trondheim bys historie og i Trøndelagshistorien, polemisert mot det han kaller et sentristisk perspektiv i norsk okkupasjonshistorie. Han hevder at kystområdene med Trondheim som sentral flåtebase, var langt viktigere for den tyske okkupanten i strategisk forstand enn Oslo som sentrum for norsk og tysk sentraladministrasjon.

Nyhavna

På våren i 1941 fikk Trondheim havnevesen beskjed om å forlate Nyhavna i løpet av en måneds tid. Det var bestemt at byggingen av ubåtbunkeren Dora I skulle starte. Bunkeren skulle beskytte de tyske ubåtene som måtte dokksettes i tilfelle angrep fra allierte fly. Arbeidet ble utført i et enormt tempo av Organisasjon Todt som hadde ansvaret for byggingen. Til tross for at vanskelige grunnforhold forsinket arbeidet, ble Dora I overlevert til den Tyske marine og tatt i bruk sommeren 1943. Da ble den 13. tyske ubåtflotilje med Fregattenkapitan Rolf Rüggeberg som sjef satt opp og forlagt til Trondheim med Persaunet leir som standkvarter. Den 13. tyske ubåtflotilje disponerte i tiden frem til kapitulasjonen 55 ubåter av typen VIIC og seilte i alt 141 ulike tokt.

Kulturminne

Dora I er i dag i privat eie. Vesentlige deler av arealene disponeres av regionens kulturinstitusjoner. De klimatiske forholdene skapt av de enorme dimensjonene i de massive betongveggene og taket, gjør at temperaturen og luftfuktigheten er svært stabil. Dora I er dermed godt egnet for langtidsoppbevaring samlingene til arkiver, bibliotek og museer. De stabile klimatiske forholdene gjør at energiforbruket er lavt og Dora I karakteriseres i dag som et av de største klimastabile bygningene i Nord-Europa. I tillegg til de etablerte kulturinstitusjonenes bruk, fungerer Dora I som multikulturarena med øvingslokaler for band, rockekonserter, teateroppsetninger, kunstutstillinger etc. Under årets Kosmorama festival skal for eksempel det som av mange karakteriseres som verdens beste krigsfilm, Das Boot, vises her.

Dora I har i etterkrigstiden gjennomgått betydelige endringer. Det generelle inntrykket kolossen skaper er imidlertid i stor grad inntakt. Dora I sitt fremste fortrinn som kulturminne er at bunkeren har vært i operativ bruk. Dora II, som aldri ble fullført og tatt i bruk har også vært gjenstand store endringer. Deler av bygningen er blant annet sprengt ned og en av dokkene fylt igjen. Til tross for det er det her man i dag får det beste inntrykket av hvordan ubåtdokkene i Dora I opprinnelig fungerte.

Ulike planer

I etterkrigstiden har det versert ulike planer for Dora I. Et fellestrekk for disse var lenge ønsket om å skjule hesligheten bak en ny fasade. I løpet av 1980-tallet endret imidlertid dette seg. Det er nå uaktuelt å skjule de interessante konstruksjonene. I dag representerer derfor Trondheim interkommunale havns planer om å fylle igjen sjøvannsbassenget foran Dora I den største trusselen mot anleggets karakter.

På nyåret 2009 satte Trondheim kommune i gang arbeidet med å etablere en ny kommunedelsplan for Nyhavna. Et viktig spørsmål man bør avklare i denne prosessen er hvordan bygningsrestene og infrastrukturen etter det tyske verftet skal forstås forvaltes i fremtiden. Dora I og Dora II trer stadig tydeligere fram i folks bevissthet som viktige kulturminner. På Umeå Universitetet har Joackim Danielsson i et mastergradsarbeid med tittelen: Definisjon av kulturarv, analysert bunkernes verdi som kulturminner. I konklusjonen introduserer han begrepet påtvunget kulturarv som definisjon av Dora I og II. Danielsson plasserer dermed restene etter det tyske verftet på Nyhavna i en større europeisk kontekst.

Felleseuropeisk

I den nye kommunedelsplanen bør bruken og forvaltningen av Dora I og II i tråd med slike tanker i større grad enn tidligere legges opp med utgangspunkt i at anleggene på Nyhavna er del av et felleseuropeisk kulturminne fra det 20. århundres mest omfattende konflikt. En konflikt der nazi-Tyskland satte enorme ressurser inn i byggingen av Der Atlantikwall, et festningsanlegg som strakte seg fra Biscaya til Nordkapp og som altså omfattet anlegget på Nyhavna.

svein.carstens@dora.no









 
        
            (Foto: Morten Antonsen)

  Foto: Morten Antonsen

 
Gikk du glipp av disse?
 
 
 
 
 
 
På forsiden nå