Kronikk onsdag 25.03. 2009

Mulighetenes krise

Fossile energi ressurser er ikke uendelige – heller ikke i Norge. I løpet av to tiår vil Norge gå fra å være en oljeeksporterende nasjon til å bli en netto oljeimportør.

Saken oppdateres.



Norge vil etter hvert trenge nye industrielle ben å stå på. Ren energiproduksjon fra havbasert vind er en slik industriell mulighet, men trenger en sterk motor for å kunne realiseres. Den norske stat bør etablere en slik industriell motor, et statlig selskap innen havbasert vind – «StatWind». Store deler av inntektene fra de løpende CO2-avgiftene bør brukes til investeringskapital i dette selskapet.



Dagens finanskrise og den økonomiske stagnasjon som følger av denne åpner nye industrielle muligheter for Norge. Nå har Norge en unik mulighet til å foreta en omstilling i industrien for å bygge posisjoner for fremtidig verdiskaping innenfor bærekraftig energiproduksjon. Dersom vi utnytter den kapasiteten som blir frigjort på grunn av den finansielle krisen til en strategisk satsing innenfor produksjon av havbasert ren energi for eksport til Europa, kan vi erstatte bortfallet av verdiskaping fra norsk olje- og gassproduksjon. Verdiskapingen kan økes ytterligere dersom energien brukes til norsk industriell produksjon av for eksempel silisium til solcellepaneler. En industriell satsing på havbasert vind og kraftbasert industri vil gi et betydelig antall arbeidsplasser i Norge.



Verdens fossile energiressurser vil i økende grad konsentreres i geopolitisk ustabile eller utilgjengelige områder. Dette medfører en økende usikkerhet knyttet til stabile energiforsyninger som vi allerede ser forløperen til illustrert ved redusert gassforsyning til Europa fra Russland via Ukraina. Russland bruker trolig konflikten med Ukraina til å tvinge frem utbygging av nordlige gasstransportruter fra Sibir for ytterligere å styrke posisjonen for russisk gass i det europeiske gassmarkedet. Det vil gjøre Europa enda mer avhengig av Russland i det lange løp.

Dersom verdenssamfunnet forbruker alle tilgjengelige fossile energikilder og samtidig har som målsetning å forebygge klimaendringer kan karbonfangst og lagring være en nødvendig teknologi. Karbonfangst og lagring er derfor viktig for at norsk olje- og gassindustri skal konkurrere i en klimaregulert verden. Det er flere utfordringer knyttet til slik teknologi som løsning på klimaproblemet. Karbonfangst og lagring bidrar til økt energitap i verdikjeden og økt avhengighet av begrensede fossile energiressurser, noe som i neste omgang medfører at et skift i bærekraftig retning vil bli enda mer krevende. I tillegg vil det være svært krevende og ta lang tid og etablere en effektiv verdikjede for karbonfangst og lagring.



Norge kan tilby lagring av CO2 fra Europa på norsk sokkel, men det er vanskelig å se at dette skal kunne gi store inntekter da CO2-fjerning og lagring må være finansiert av en eller annen form for CO2-skatt. Slike skatter vil en normalt holde så lave som mulig. For Norge som nasjon vil karbonfangst og lagring trolig gi små bidrag til økt verdiskaping i det neste århundret fordi Europa vil forsøke å holde lagringsavgiften så lav som mulig og fordi Norge er forventet å forbli en beskjeden bruker av fossil energi i elektrisitetsproduksjon.

Energipotensialet for havbasert vind utenfor Norge er estimert til 14000 TWh per år. Dette tilsvarer omtrent det globale elektrisitet forbruket. Nå vil ikke alt dette være praktisk egnet å utnytte, men det er mer enn nok igjen slik at Norge kan etablere industrielle posisjoner innenfor havbasert vindkraft basert på dette energipotensialet, den solide offshorekompetansen og synergi i samspill med den norske vannkraften. Dersom vi utnytter nasjonens strategiske fortrinn til fulle for å etablere en posisjon som en pålitelig elektrisitetsleverandør til Europa kan vi øke verdiskapingen i Norge tilsvarende dagens verdiskaping fra olje- og gassindustrien.



Med dagens risiko og kostnadsbilde er det vanskelig å se at kommersielle aktører vil gripe denne muligheten. Dersom vi i Norge evner å skape en industriell utvikling rundt havbasert vind kan vi sette i gang en læreprosess for å få frem bedre løsninger og reduserte kostnader som vi i fremtiden vil være stolt av at vi lyktes med. Dette må vi gjøre nå dersom vi som nasjon skal etablere konkurransemessige fortrinn som kan bidra til å etablere norsk havbasert vind som en bærekraftig energileverandør til Europa. Skal vi få til dette må vi få på plass et mye sterkere industrielt lokomotiv enn vi har i dag som kan bidra til å utvikle teknologi, infrastruktur og kommersielle løsninger. Et slikt industrielt løft kan sammenlignes med det som historisk er gjort innen vannkraft, olje og gassindustri i Norge.



Den beste modellen for å lykkes med dette er trolig den vi brukte i norsk oljeindustris barndom. Norge bør etablere et statlig selskap «StatWind» basert på Statoil-modellen. Det vil ha som formål å utvikle havbasert vind på norsk sokkel for leveranser til industriell virksomhet i Norge og eksport til Europa. Dersom inntektene fra CO2-avgifter uavkortet brukes til investeringskapital i ren energi og ikke som inntekter til statskassen slik den norske stat gjør nå, vil det gi fem ganger så stor effekt på utslippsreduksjoner. De løpende CO2-avgiftene som per i dag beløper seg til 9 milliarder kroner per år bør derfor brukes som aksjekapital i selskaper som produserer ren energi. Ved en dobling av CO2-avgiften, som i større grad reflekterer fremtidige klimakostnader, vil 15 milliarder kroner per år kunne tilføres som aksjekapital til selskaper som produserer ren energi. En betydelig del av dette bør investeres i havbasert vind. Et slik operatørselskap kan bli den drivende og samordnende kraften i en utvikling av norsk havbasert vindkraft som kan erstatte bortfallet av olje- og gassinntekter fra norsk sokkel.



Bruk muligheten finanskrisen gir til å bygge et bærekraftig energisystem. Norge har den finansiell styrken og ressursene, finanskrisen gir oss arbeidskapasitet–- det er bare å gjøre det.

Per.ivar.karstad@ntnu.no

 
 
På forsiden nå