Kronikk lørdag 04.04. 2009

Modelljernbane som allmenndannelse

Miniatyrer er noe som fascinerer oss på en særskilt måte. Vi får på en måte kontroll over virkeligheten ved at vi gjør den mindre.

Saken oppdateres.

Vi kunne lese i Adresseavisen fredag 13. februar om den 150 år gamle tyske modelljernbanegiganten Märklin som står overfor trusselen om konkurs og avvikling. For oss som var gutter på 50- og 60-tallet var et Märklintog noe av det flotteste man kunne ønske seg. Hver advent rundt 1960 dukket det opp et juledekorert Märklinanlegg i et av utstillingsvinduene til Glassmagasinet på Stortorvet i Oslo. «Elektrisk tog», som vi kalte det, sto på ønskelista mi så langt tilbake jeg kan huske. Så endelig, til åtteårsdagen i 1959, fikk jeg et lite damplokomotiv, en gul tankvogn og en oval med skinner – Märklin selvsagt. Alt var kjøpt i Uddevalla i Sverige, for det var importforbud (sic!) for slike unyttige luksuspregede ting i gjenoppbyggingens Norge etter krigen.



Unyttig var det nå ikke når det kom til stykket. Tvert i mot lå det en enormt læringsimpuls i dette. Det inspirerte meg til å skaffe meg rede på grunnleggende elektrisitetslære, for jeg måtte jo koble til strøm slik at ting på anlegget fungerte slik det skulle. Etter hvert som systemet ble bygget ut med elektrisk drevne sporveksler og signaler som kunne stoppe togene foran rødt lys, ble det trukket ledninger til kontaktskinner der togene selv kunne utløse signalskift og omlegging av sporveksler. På en relativ liten bane bygget jeg et system der sju tog gikk helt av seg selv etter et planlagt mønster ved at togene styrte hverandre.



Jeg har som voksen skjønt at det jeg drev med var praktisk kybernetikk. Beregning av bl.a. hvor mange skinnelengder jeg trengte for å få hevet sporet så høyt at det kunne gå over et annet spor uten at stigningen ble for kraftig, krevde matematisk innsikt. Da jeg begynte på realskolen og måtte lære tysk, skjønte jeg at det var lurt å lære seg, for da kunne jeg lese Märklin-magazin, som den gangen bare forelå på tysk. Senere førte hobbyen meg inn i elektronikkens verden og når den første pc-en kom i hus i 1985, tok de ikke lag tid før den kunne styre hele modelljernbanen. Ti år senere kunne jeg sitte hjemme på Vikhammer og fjernstyre modelltogene på et 75 kvadratmeter stort utstillingsanlegg på Gardermoen, via modem og selvlaget dataprogram.

Livslang læring er et slagord i dagens utdanningssystem. For meg har dette altså vært praktisert i årevis via min hobby. Jeg begynte som åtteåring. Man kan starte mye tidligere, men da helst med forløperne for ekte modelljernbane som tross alt ikke tåler all verdens med røff behandling. Briotog og lignende kan introduseres for barn ganske tidlig.



I min undervisning i matematikk av kommende førskolelærere har jeg gitt studentene en kasse med briotog og -skinner og spurt dem hva slags matematiske ferdigheter barna kan erfare ved å leke med slikt. Etter litt fundering og etter at de har måttet sette seg ned på gulvet og prøve å lage en sammenhengende bane og kjøre tog rundt på den, så kommer de fram til at barna får en begynnende forståelse for geometri, for det trengs for eksempel akkurat åtte svingskinner for å lage en hel sirkel. De lærer seg også litt om hva det betyr at toget går gjennom tunnelen, og kjører over broen og at lokomotivet går foran vognene. Men det siste er da ikke matematikk, tenker du kanskje? Det er jo språk! Ja, det er det også. Det er ikke så vanntette skott mellom matematikk og språk som skolens strenge fagoppdeling kan tyde på. For over, under, gjennom, foran, bak osv. er ord som hjelper oss til å orientere oss i rommet, altså i den tredimensjonale geometrien. Barn møter matematikk alle vegne, ikke minst i det vi kan kalle tekniske leker.



Tradisjonelt har modelljernbane vært en guttegreie. Men jeg har tatt med mitt gamle Märklin-tog i en barneklubb, og bygget opp sammen med barna et helt anlegg med spor og landskap, med bygninger og fjell. Der var det var jentene som var de mest ivrige til å lime sammen plastbyggesettene så vi fikk bygninger på anlegget. Gutta var mest opptatt av å kjøre togene, mens jentene lærte seg å lese tekniske tegninger for å se hvordan delene skulle settes sammen.

Som utøver av denne hobbyens mange fasetter har jeg måttet snuse på fagområder som snekring, maling, finmekanikk, fotografering, elektrisitetslære, elektronikk, programmering, kybernetikk, matematikk, fysikk, kjemi, geologi, botanikk, historie, språk, arkitektur, bildende kunst, teaterfag og selvfølgelig det meste som har med jernbanebygging og jernbanedrift å gjøre. Alt dette, fordi det handler om gjenskape en verden i miniatyr.

Jeg tror miniatyrer er noe som fascinerer oss på en særskilt måte. Vi får på en måte kontroll over virkeligheten ved at vi gjør den mindre. Vi blir nesten som gud, som skaper en verden og selv lager reglene for den. Vi skaper en liksomverden, ikke ulikt det mange gjør i dataverdenens virtuelle rom. Jeg tror det er et slektskap mellom de som utvikler dataspill og streber etter å gjøre den så realistisk som mulig og med et plot, og vi som bygger modelljernbaner og opererer den.



I begge tilfeller handler det om å skape en illusjon av noe virkelig i en eller annen forstand. Det er sikkert mye raskere å gjøre det virtuelt, og man slipper å tenke på hvor stor fysisk plass det tar. I dataverdenen er det å lage nøyaktige kopier svært enkelt. Vi som arbeider i det vanlige rommet har det litt mer arbeidsomt, men datamodellering o.l. tas mer og mer i bruk også her. Dette er i det hele tatt en hobby som inspirerer til å ta i bruk teknikker og metoder fra andre yrker og fag, for stadig å gjøre modellene mer og mer lik den virkeligheten de skal representere eller illudere. Det er helhetsinntrykket som teller og hva folk ser. Bak scenen er alt tillatt, bare teaterframstillingen får fram budskapet og skuespillerne (togene) avleverer sine replikker korrekt.

Opplevelsen av å kunne organisere, regissere, skape og å mestre er godt for et menneske. Modelljernbanehobbyen er ett slikt sted man kan erfare dette, og et særs effektivt sådan. Derfor kan dette være en livslang hobby, for den har noe å tilby for alle aldre og alle ambisjonsnivåer.

SveinSando@dmmh.no









 
 
På forsiden nå