Kronikk lørdag 13.06. 2009

20 år med klimaprat

I morgen er det 20 år siden Stortinget vedtok Norges første utslippsmål for klimagasser. I to tiår har det vært bred politisk enighet om at utslippene skal ned. Utslippene har gått opp i nesten hele perioden. Hvordan er det mulig at politikerne mislykkes så totalt i møte med vår viktigste utfordring?

Saken oppdateres.

14. juni 1989 vedtok Stortinget at veksten i Norges utslipp av klimagasser skulle stabiliseres innen år 2000. Det ble aldri gjennomført. På tross av fagre ord og klare mål: I de neste 20 årene gikk utslippene bare opp. Unntaket er enkelte år med lavkonjunktur. I de siste fire årene har vi hatt flertallsregjering. I 2005 fikk Norge en regjering som gikk til valg på en offensiv klimapolitikk.



Det viktigste resultatet av denne fireårsperioden er et klimaforlik i Stortinget hvor opposisjonen måtte hale og dra i regjeringen for å få til et anstendig resultat. Det ga oss blant annet et nytt klimamål. Norge skal kutte egne utslipp med 15-17 millioner tonn CO2-ekvivalenter i forhold til referansebanen, når skog er inkludert. Målet skal nås innen 2020. For klimapolitikkens troverdighet kan vi ikke mislykkes denne gangen.



For øvrig har denne stortingsperioden vært nesten bortkastede år for norsk klimapolitikk. Fire år med tre olje- og energiministre og to miljøvernministre. Ingen tar ansvar for resultatet. Selv miljøvernminister Solheim fraskriver seg ansvar og etterlyser «mer kriseforståelse» før han kan gjennomføre de tiltak som er nødvendig. Maken til ansvarsfraskrivelse fra en statsråd etter fire år i flertallsregjering skal man lete lenge etter.



For å hindre radikale endringer i livsgrunnlaget vårt, må vi i følge forskningen hindre at temperaturen stiger mer enn to grader. Da må verdens årlige utslipp ned til 2 tonn per innbygger innen 2050. Hver nordmann slipper ut 11 tonn. For å komme ned til 2 tonn må den fossile energibruken i praksis fases ut. Det er den langsiktige utfordringen. Den kortsiktige utfordringen er å levere betydelige kutt til 2020. De rike landene må levere resultater på kort sikt for at utviklingsland skal bli med på nye klimaavtaler som reduserer de globale utslippene.



Det er et interessant poeng at den klimapolitiske debatten har vært lite ideologisk. Med unntak av en kvotediskusjon med visse ideologiske undertoner, men som først og fremst har vært en interessant debatt om økonomisk teori. Tre viktige ideologiske perspektiver har druknet: Alle er enige om at vi skal overlate jorda til neste generasjon i minst like god stand som vi overtok den. Klimasaken viser likevel at forvalterprinsippet ikke er blitt overordnet andre politiske mål.



Det andre er prinsippet om et samfunn med plass til alle: Hva er rettferdigheten i at hver nordmann i snitt skal slippe ut ti ganger mer klimagasser enn hver inder? Når klimasaken taper mens den rike del av verden fortsetter jakten på vekst økt levestandard på miljøets bekostning, så forteller det også noe om prioritering av verdier. Det sier noe om vektlegging av materielle verdier, i forhold til sosiale og ikke-materielle verdier.



Klimapolitikken må skifte utgangspunkt: Vi må ut av den klassiske sektorvise fordelingen av utslipp. Nesten ¾-deler av de norske utslippene skyldes bruk av fossil energi. Transport, oljefyring og petroleumsvirksomheten gjør fornybarlandet Norge til et land med store utslipp. Derfor er den ofte så innfløkte klimapolitikken egentlig ganske oversiktlig. Ett enkelt grep kan redusere store deler av utslippene: Bytt ut så mye som mulig av den fossile energien med fornybar energi.



Derfor har KrF programfestet at det må utarbeides en energi- og klimaplan. Den må peke på hvilke deler av det fossil energibruk som må fases ut før 2020. Deretter må det tas grep for fornybar energiforsyning til dette forbruket.



Personbilparken må elektrifiseres. Biodrivstoff vil være et viktig supplement. Tidlige tiltak må til siden utskifting av bilparken tar lang tid. Oljefyring i bygg er sannsynligvis det enkleste. Dersom det nå varsles et forbud før 2020, gir det nok tid til omstilling.



Oljevirksomheten står for 27 % av utslippene. Elektrifisering må bli hovedregelen for nye felt. Energiministeren må dessuten være våken nok til å sørge for at alle ombygginger av felt legger elektrifisering til grunn. Slik norsk energipolitikk styres i dag, skjer dette uten noen helhetlig strategi. Derfor har ikke de aktuelle regionene i landet nødvendigvis nok produksjon og nettkapasitet til å forsyne sokkelen med fornybar energi.



Det viser betydningen av tidsaspektet og av langsiktig planlegging. Det tar tid å bygge både vindkraft, linjer og nødvendig infrastruktur. I realiteten er det ikke mulig å nå 2020-målet hvis ikke de rette beslutningene tas de neste to årene. Tilstrekkelig fornybar energi og nett er derfor et av de første punktene i en energi- og klimaplan. Det viser også hvor fatalt det har vært for klimapolitikken at vi fikk fire år med famling på fornybar energi.



Det er krevende å gjennomføre de nødvendige omstillingene på bare 10 år. Departementene og direktoratene er i sin natur konservative og betrakter systemforsvar som en del av sin oppgave. Når de problemene som skal løses krever raske endringer, blir det imidlertid et stort problem.



Svaret på dette er ikke å slå sammen departementer eller å endre ansvarsfordelingen, slik det stadig foreslås. Svaret er politisk lederskap. Olje- og energiministeren og miljøvernministeren må vite hva de vil, og de må kunne sakene så godt at de ikke vippes av pinnen. Alle departementer og direktorater, avdelinger og seksjoner kan alltid gi ti argumenter for at utslippskuttene ikke bør skje akkurat på deres eget område.



Dagen i morgen markerer at vi har 20 år bak oss med mest prat. Nå må vi ha 20 år med handling. Det er ikke kriseforståelsen vi mangler i klimapolitikken. Det er politisk lederskap.



oyvind.habrekke@stortinget.no









 
 
På forsiden nå