Kronikk lørdag 12.09. 2009

Hvor kommer skillelinjene i norsk miljøpolitikk fra?

Det har aldri vært større enighet om at miljø- og klimautfordringene er dramatiske. Like fullt framstår partienes miljømålsetninger og strategier svært forskjellig. Forklaringene ligger tilbake i tid, konsekvensene framover.

Saken oppdateres.

Vi må tilbake til opplysningstida for å forstå logikken i det moderne samfunnet: Naturen skulle mestres for å gi vekst og velferd. Overgangen fra tradisjonelt jordbrukssamfunn til industrisamfunnet markerte overgangen fra ei tid der mennesket og naturen ansås som en enhet, med mål om å sikre basisbehovene til familien, til en epoke hvor mennesket distanserer seg fra naturen ved å mekanisere og mangedoble produksjonen for å dekke individers behag. Staten skulle sikre vekst og sosialintegrering for å begrense spenninger i befolkningen. Som tilsvar vokste de politiske partiene fram med ulike løsninger. Etter to verdenskriger ansås storskala industriproduksjon som eneste vei ut av den økonomiske krisen. Økt erkjennelse på -50 og -60 tallet av sammenhengen mellom utslipp og økologiske forstyrrelser satte spørsmålstegn ved den etablerte forståelsen av forholdet mellom mennesket og natur.



Den første reaksjonen var deindustrialisering, basert på mistillit til mulig system- og teknologiendring. Sentralt sto Roma-klubbens studie som i 1972 konkluderte med «grenser for vekst». Analysen av ulike utviklingstrender konkluderte at med eksisterende trender i befolkningsveksten, forurensning, matproduksjon og ressursutvinning ville jordas begrensninger nås innen hundre år.



En mere teknologioptimistisk tilnærming oppsto som motsvar til det pessimistiske scenarioet. Begrepet økologisk modernisering dominerte miljødebatten blant stater og næringsliv utover 80 og -90 tallet. Ved å la bedriftene selv føre an i utviklingen skulle miljøsatsingen bli effektiv og lønnsom. Strategien ble endret fra kommando og kontroll, til forhandlinger mellom regjeringer og industri. Et kjent eksempel er norsk avfallspolitikk: I -95 trakk regjeringa en avgift på emballasje mot at industrien tok ansvar for å nå nasjonale avfallsmål. Som med andre New Public Management-tendenser har realiteten vist at økonomien ofte tillegges større betydning enn andre gevinster, som miljøet.





Sosiologen Beck lanserte i -86, samme år som Tsjernobyl-ulykken, teorien om risikosamfunnet. Den påviste at vitenskap og teknologiutviklinga som legges til grunn for velferdsfremveksten, samtidig produserte stadig større risikoer for hele vår eksistens. Han har senere utviklet en endringsbeskrivende teori som indikerer en tredje fase i samfunnsutviklinga: En refleksiv modernisering, hvor samfunnet har begynt å relatere sine handlinger til resultater og konsekvenser for å unngå å ødelegge seg selv.



Prosessen startet da miljøspørsmålet kom på den internasjonale dagsorden. Siden har de fleste nasjoner bygget institusjoner for å ivareta miljøhensynet. På FN-konferansen om miljø og utvikling i Rio i -92 forpliktet sogar verdensledere seg til en bærekraftig utvikling. Modellen som lå til grunn besto av to komponenter: en mikrodel som skulle sikre effektivisering av produksjon og forbruk på bedrift og husholdningsnivå, og en makrodel for å sikre at summen av enkeltnasjoners aktivitet skulle bli bærekraftig.





Målet var at alle menneskers grunnleggende behov for mat og sikkerhet skulle dekkes og at det ikke skulle gå på bekostning av kommende generasjoners behov. Omfordeling av ressurser, ansvar og vekst mellom fattige og rike var en forutsetning. Gevinstene fra institusjons- og teknologiutviklingen er imidlertid oppspist av veksten i forbruket. Det som tilsynelatende var et omforent mål, har i realiteten spisset interessekonflikten. Dette gjenspeiles i de norske partienes miljøpolitikk.



Venstres, SV og KrF er mest tro mot FN-modellen. Mens Venstre står støtt i den økologiske moderniseringstradisjonens virkemiddelbruk, er SV mer villig til å bruke kommandolinja. I tillegg til økonomiske virkemidler appellerer Venstre til folks fornuft og kunnskap for å få befolkningen over i mer miljøvennligretning. Tilnærmingen er optimistisk og sympatisk, men som dominerende miljøpolitikk i to tiår har den vist seg utilstrekkelig for å sikre makroperspektivet.





KrF og Miljøpartiet De Grønne (MDG) er tydeligst på prinsippet om naturens egenverdi. Forvalteransvaret av Guds skaperverk er sammen med nestekjærlighet de viktigste bærebjelkene for KrFs kristne fundament. Dette uttrykkes ved at miljøpolitikken er tverrsektoriell og knyttes opp mot global fordelingspolitikk. Målsetningene er ofte høye, men i realpolitikken blir partiet ofte utydelige. MDG går lengre, balanse mellom mennesket og natur er selve fundamentet. Det betyr at økonomien skal underordnes økologiske prinsipper, som at dyr har egenverdi utover sin nytte for mennesket. Senterpartiets rovdyrpolitikk står i kontrast til dette prinsippet. Partiet har ambisiøse klimamål, men den privateiendomsrett står sterkt – og allmenningens tragedie som ble brukt som metafor på miljøproblematikken på slutten av 60-tallet spøker fortsatt. Partiet som sliter mest med å løsrive seg fra det teknologioptimistiske vekstparadigme i sin tiltagende miljøprofil er Arbeiderpartiet. Handlingsrommet er imidlertid større nå som fagbevegelsen tør sette klimamål. Det har Rødt fanget opp. Partiet var tydelig på miljø fra starten (som RV), men fokuset kom i skyggen av fagforeningskamp, antiimperialisme og kvinnesak.





Høyres miljøpolitikk har tradisjonelt bygget på naturens verdi for rekreasjon, mer enn årsak/virkning i ressursbalansen. Vekstfilosofien står sterkt, men partiet har til tross for mål om økt oljeutvinning, karbonfritt Norge som mål, i motsetning til FrP som i sitt program sier at «norsk industri og næringsliv skal operere under så strenge miljøkrav som det er mulig for industrien å håndtere». Det vil si at dagens norske bedrifters lønnsomhet ansees viktigere enn globale klimahensyn og fattigdomsbekjempelse.



Styrkeforholdet mellom partiene etter valget er derfor av største betydning for hvor langt og hvor raskt man er villig til å gå for å unngå at Roma-klubben får rett.



Hilde.Opoku@trondheim.kommune.no







 
 
På forsiden nå