Kronikk tirsdag 15.09. 2009

Dobbel invasjon ved NTNU

I lengre tid har det vært to invasjoner ved NTNU. Begge disse har sannsynligvis negativ effekt på universitets hovedoppgaver som er forskning, faglig utvikling og undervisning.

Saken oppdateres.

I psykologisk forstand betyr invasjon det samme som i territorial forstand: At en går over andres grenser, frarøver dem muligheten til å påvirke og opptrer respektløst. I lengre tid har det vært to invasjoner ved NTNU. Den ene er at budsjett og økonomi som er ment å være en støttefunksjon til faglig styring og utvikling har tatt over, invadert det faglige og fått en ledende posisjon som styringsfunksjon. Den andre invasjonen er at vitenskaplig ansatte graderes enkeltvis etter enpoengskala for sitt arbeid. Dette oppleves ikke som en invasjon fordi en blir kontrollert, det er en rimelighet i at arbeidsgiver har en viss kontroll med hva arbeidstakerne gjør. Det som gjør kontrollen invaderende er at den i liten grad måler den faglige innsatsen som gjøres, men måler det som er lett å måle. I neste omgang skal det som måles være kriteriet for økonomistyringen.





Begge disse invasjonene har sannsynligvis negativ effekt på universitets hovedoppgaver som er forskning, faglig utvikling og undervisning. Forskningen graderes slik at en norsk publikasjon i tidsskrift med fagfellevurdering og en internasjonal publikasjon tildeles ett poeng, bortsett fra noen få internasjonale publikasjoner som blir publisert i såkalte type to-tidsskrifter som blir tildelt to poeng. En fagbok gir seks poeng. Innenfor de fleste fag er det imidlertid internasjonal publisering som bringer inn ny viten og som bringer viten videre. Hvis en har viktig data publiserer en dem internasjonalt. Fra universitetsansatte er ofte norske artikler en orientering til kollegaer innenfor et fagfelt. Hva som kreves i arbeid og kvalitet for å få antatt en norsk og en internasjonal artikkel er ekstremt forskjellig.





Så hvis jeg skulle bli best i klassen i dette målesystemet måtte jeg rette meg mot norske tidsskrifter med lav inngangsterskel og enkle norske fagbøker. Da kunne jeg kanskje skåre både syv og åtte poeng i året. Problemet ville vært at jeg sannsynligvis ikke bidro med vesentlig ny kunnskap, og at jeg gradvis også ble dummest i klassen. Hvis jeg bidro med en internasjonal artikkel ville jeg kanskje bare fått produsert én artikkel i året (ett poeng) og ikke blitt den beste i klassen, men brakt vitenskapen videre og kanskje bedret egen forståelse og innsikt. Så her er det ingen sammenheng mellom poenger og hva en bringer inn av viten. I det eksisterende poengsystemet for forskning kan vi altså oppleve at produktiviteten øker samtidig som vi raser nedover på internasjonale kvalitetsskalleringer av verdens universiteter. Dette har faktisk også skjedd i virkeligheten. En systematisk dreining fra internasjonal vitenskaplig formidling til en forenklet nasjonal formidling.





Kvaliteten i undervisning vil med høy sannsynlighet forringes over tid med et slikt system. I tillegg er undervisningen også invadert av regler og strukturer for at tellesystemet skal gå opp. Alle tema det undervises i skal gi en viss mengde studie-poeng, de studiepoengene temaet representerer skal bestemme antallet undervisningstimer. Dette er jo ikke noe nytt og har selvfølgelig en viss rimelighet. Allikevel ser det ut som et system som blir for regelstyrt og telleorientert kan få meget uheldige faglige utslag. Ved vårt institutt har for eksempel et av basalfagene som har nytt stor anseelse i form av mange studentpriser for undervisning og begeistring fra kolleger, blitt pålagt å undervise mindre fordi de underviste for mye i forhold til studiepoeng. Nå er dette basalfaget skåret inn til beinet. Studentene får ikke lengre den eminente forståelsen og kunnskapen som lå som en grunntanke i den tidligere undervisningen. De får den nød-vendige innføringen. Samtidig har vi mange bi-fag som ble oppjustert for å få regnskapet til å gå opp. Mange av disse har problemer med å fylle undervisningstiden. Så resultatet med den rigide detaljstyringen kan bli at studentene taper mye forståelse og innsikt og får mer tidsfyll.I tidsregnskapet går heller ikke studentkontakt inn.



Studentkontakt ved universitetene ble for noen få år tilbake framhevet som særdeles viktig i kvalitetsreformen. Det samme gjelder faglige diskusjoner mellom kolleger som kanskje er noe av det viktigste som foregår på universitetet for å øke refleksjonsnivået både i forskning og undervisning. Alt av fellesrefleksjoner, miljøskapning og utvikling av faglige profiler går utenom regnskapet. Tellingen ser heller ikke til å gjenspeile noe som har med kvalitet å gjøre verken i vitenskaplig produksjon eller undervisning.





Denne tellingen er faglig invaderende fordi den ikke måler faglig kvalitet eller fører til en faglig kvalitetsøkning. Den er ødeleggende og har ingen validitet. Det er en telling for tellingen skyld, som i neste omgang blir et styringsredskap, for da har en jo tall å styre etter og hvem kan motsi tall?For å hindre at universitetene forringes kvalitetsmessig må dette snues. Det kreves vilje og mot til å gjøre dette på alle nivåer. Fra politisk hold, fra styrer og ledelse ved universitetene, fra fakultetsnivå og fra styret og leder på instituttene. Det kan synes som kontakten mellom institutter og fakultet bare dreier seg om økonomi. De truer sågar med å sette oss under administrasjon hvis vi ikke fyller de tellereglene som er ødeleggende for utvikling av hovedfunksjonene ved universitetet. På instituttnivå må dette innebære et klarer skille mellom det faglige og støttefunksjonene.





Det er kanskje på tide at vi vurderer målesystemet og hvilken effekt det har på universitetets hovedfunksjoner. Kanskje en også bør se hvor mange stillinger som er knyttet til dette. På landsbasis er det nok flere hundre. Når effekten av det hele er negativt på forskning og undervisning kan en jo bare tenke seg hvor positiv effekten på hovedfunksjonene hadde vært hvis disse stillingene hadde blitt omgjort til vitenskaplig stillinger. Da ville vi sannsynlig også gjort byks oppover på internasjonale rangeringer.



Til slutt, dette dreier seg ikke om motstand mot å bli kontrollert, men mot respektløshet og en frarøvet mulighet til påvirkning.





Karl.Jacobsen@SVT.NTNU.NO

















 
 
På forsiden nå