Kronikk lørdag 26.09. 2009

Hvem vet hva som skjer i Oslo?

Hvor demokratisk er egentlig det norske valgsystemet?

Saken oppdateres.

Høyre og Fremskrittspartiet – partiene som vant slagene, men som tapte krigen – har stilt dette spørsmålet etter årets stortingsvalg. De mener de har fått for dårlig uttelling, og de svarer selv at valget ikke er demokratisk. Om man går litt inn i tallene, kan det være lett å være enig. Om man går litt lenger inn i tallene og bak dem, blir saken en annen.



De borgerlige partiene fikk flere stemmer enn de ikke-borgerlige partiene, men likevel får de ikke flertall på Stortinget. Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre og Kristelig folkeparti fikk om lag 13 000 flere stemmer enn Arbeiderpartiet, Sosialistisk venstreparti, Senterpartiet og Rødt. Dessuten er det lettere å få mandat i distriktene enn i fylker med store byer. Eksempelvis må det over dobbelt så mange stemmer til i Oslo for å utløse et mandat som i Finnmark. Dette høres unektelig udemokratisk ut. Bør ikke hver stemme telle like mye. Bør ikke flertallet bestemme? Og er finnmarkinger mer verdt enn oslofolk?



Kritikerne peker på to ting som skaper skjevheter i den norske valgordningen: Store partier favoriseres. Distriktene favoriseres. I sum gir det at mellomstore partier med god oppslutning i sentrale strøk får mindre makt enn stemmetallet skulle tilsi. Det er ikke rart at de protesterer.



Stortinget skapte selv skjevhetene da de vedtok den gjeldende valgloven. Fordelen distriktene får, oppstår ved at man ikke kun tar hensyn til innbyggertallet i fylkene når man bestemmer hvor mange representanter hvert fylke skal velge inn til Stortinget. Man legger i tillegg stor vekt på fylkenes areal. Store fylker med spredt bosetning og små byer vinner på dette, mens små fylker med tettere bosetning og større byer taper.



Store partier, særlig Ap, vinner når mandatene i fylkene skal fordeles på partiene etter valget. Dette kalles «styringstillegget». Årsaken til at man favoriserer store partier, er at man vil unngå at det blir mange små partier på Stortinget. Man ønsker styringsdyktighet. Uten styringstillegget ville små partier lett kunne kommet «på vippen», og det ville gitt dem uforholdsmessig stor makt. Et parti med 2 % oppslutning ville oftere enn nå avgjort hvilken blokk som skal regjere. Styringa av landet ville blitt mer uforutsigbar. Ønsket om styringsdyktighet forsterkes av at tilgangen til å konkurrere om utjevningsmandatene er forbeholdt partier som kommer over sperregrensen. Man må ha minst 4 % av stemmene på landsbasis for å kunne få utjevningsmandat.



Hvilke utslag gir denne ordningen i praksis? Ifølge valgforsker Frank Aarebrot kan man oppnå flertall i Stortinget med 46 % av stemmene bak seg. Sett i lys av at Bondevik 2-regjeringen satt en hel periode med om lag 37 % av velgerne i ryggen, er kanskje ikke dette grotesk udemokratisk.



Ifølge valgforsker Bernt Aardal gir arealfaktoren to ekstra mandater til Finnmark, ett hver til Hedmark, Nordland, Nord-Trøndelag, Sogn og Fjordane og Troms. Oslo og Akershus mister to hver, mens Hordaland, Rogaland og Vestfold mister ett hver. Sagt med andre tall dreier det seg altså om at 4 % av mandatene er forskjøvet fra sentrum til distrikt.



Konsekvensene av den systematiske skjevheten i valgordningen er altså ikke svært stor. Styringstillegget nyter både Ap og FrP godt av siden de er store partier. I distriktene nyter opplagt Sp og Ap godt av arealtillegget, men det gjør også FrP, eksempelvis i Nordland. Bernt Aardal har påvist gjennom simuleringer at forholdet mellom høyrepartier og venstrepartier uansett ikke blir påvirket av valgordningen ved dette valget.



Den vektigste grunnen til å legge inn skjevhet handler om maktforholdene mellom sentrum og periferi. Institusjoner med makt og innflytelse er systematisk plassert tyngst i sentrale strøk, i byene. Der ligger de store og viktigste massemediene, der holder regjeringen hus, de største aktørene i næringslivet er der, og Stortinget har jammen ikke lov til å være andre steder.



Det er her viktig å ha en bredere forståelse av hva demokrati er. I Norge bestemmes ikke politiske saker kun på grunnlag av hva folk brukte stemmen sin til ved forrige stortingsvalg. I de politiske prosessene har man utredninger og høringer som lar folk som blir berørt få si hva de mener om saken. I ulik grad blir man også hørt.



Her finner vi en annen systematisk skjevhet i de politiske prosessene enn valgordningens favorisering av distriktene. De som sitter nærmest den som lytter, blir best hørt. Deres stemmer trenger lettest gjennom. Uavhengig av hvor i landet en stortingsrepresentant kommer fra, er det lettere å høre stemmene fra Oslo og Akershus enn fra Finnmark og Sogn og Fjordane.



Dette forsterkes av at alle de største og viktigste massemediene er plassert i byene og spesielt tungt i Oslo. Det gjelder riksdekkende aviser som VG, Dagbladet, Aftenposten og Dagsavisen, og det gjelder NRK og TV2. Massemediene har en tung politisk innflytelse gjennom dagsordenfunksjonen Mediene har makta og evnen til å velge hvilke saker som skal få oppmerksomhet. De bestemmer hva vi alle, politikerne inkludert, skal være opptatt av. Siden redaksjonene i langt større grad gjør jobben sin i byene, er det mye lettere å få saker med betydning for sentrale strøk på dagsorden. Dette skjer på bekostning av det som skjer i distriktene. I Kåfjord, på Hitra, i Etnedal og på Lærdalsøyri har man rikelig med tilgang til informasjon om hva som skjer i Oslo. Alle vet hva som skjer i Oslo. Men hva vet folk som holder hus i Oslo om hva som skjer i Kåfjord, på Hitra, i Etnedal og på Lærdalsøyri?



Når man går et stykke inn i tallene og noe bak dem, blir saken altså en annen. Den systematiske skjevheten man har lagt inn i valgordningen ved å la distriktstemmer veie mer enn sentrumsstemmer er en skjevhet som er ment å skulle rette opp for andre systematiske skjevheter. Det er altså snakk om et forsøk på oppretting. Om valgordningen gjenoppretter den demokratiske balansen mellom sentrum og periferi, er en annen sak.



ivar.sorensen@hist.no

















 
 
På forsiden nå