Flyvrakene i Jonsvatnet - kulturminner eller miljøproblem?

«Skal samme firma stå for en heving av flyene i Jonsvatnet må deres arbeid kvalitetssikres for ikke at man ender opp med en samling flydeler spredt i området rundt vanninntaket.»

Saken oppdateres.

En lokal «krigshistoriker» uttaler til Adresseavisen at hevingen «kan bli en sensasjon for byen». Slike hevinger av flyvrak vil alltid være spennende og skape mye oppmerksomhet både rundt prosjektet og de involverte personer. Men vil det være en «sensasjon» at den siste rest av trøndersk flyhistorie fjernes og med all sannsynlighet havner på et museum i utlandet?

Flyene i Jonsvatnet er de siste kjente flyvrak i god stand som vi vet om i Midt-Norge. Skal også de fjernes og føres opp på en allerede lang tapsliste over flyhistorie som er fjernet fra landsdelen? Bør vi ikke la muligheten stå åpen for at fremtidige generasjoner og en bedre kulturminnelov skal kunne ivareta også disse kulturminner?

Trøndelag er rik på luftfartshistorie - både sivil og militær. Flyene i Jonsvatnet var bombefly brukt av tyske styrker til å bombe byer som Steinkjer og Namsos, bomber som ble brakt ut på isen til flyene av norske hester og på norske sleder rekvirert på omliggende gårder. Fotografiet som Adresseavisen viste 26. juni er av Ju 88 flyet før det synker gjennom isen.

Vil flyenes rette historie bli presentert på et teknisk museum i Berlin, eller vil det gå som med Condoren fra Hommelvik som etter restaurering vil fremstå som en annen og sivil maskin?

En heving av flyvrakene i 2004 vil ikke være en sensasjon, men et tap for norsk flyhistorie. Mange mener at vi bør glemme krigsårene og se fremover, men har vi lært noe av det som skjedde? En titt på Dagsnytt eller i avisen er svar nok.

Sommeren 1985 ble undertegnede kontaktet av Forsvarsmuseet med en forespørsel om å sette i gang søk i Jonsvatnet for å kartlegge flymateriell som måtte befinne seg der. En gruppe fra Trondheim med erfaring fra undervannssøk og bruk av sonar gjennomførte høsten 1985 en rekke søk som førte til funnet av to flyvrak, en Heinkel 111 og Junker 88. Vinteren 1985/86 ble de to flyvrakene dokumentert med film tatt av en ROV (fjernstyrt undervannsfarkost), og en rapport med vedlagt videodokumentasjon ble overlevert Forsvarsmuseet.

I Adresseavisen fredag 18. juni kunne jeg lese at Forsvarsmuseet igjen har begynt å interessere seg for flyvrakene. Dette var ikke uventet da det siden funnet i 1985 har vært en stadig pågang fra utenlandske flymuseer og privatpersoner. Etter hevingen av Condor-flyet i Hommelvik ble det ny oppmerksomhet rundt Jonsvatnet, ikke minst fra museet i Berlin som fikk Condoren og som manglet en He 111 i sin samling. Begge flytypene finnes i dag på norske flymuseer.

Problemet i Jonsvatnet er todelt, uten noen egentlig sammenheng. 1) Utgjør flyvrakene et miljøproblem for drikkevannskilden? 2) Hvordan skal vi forvalte flyvrakene som kulturminner?

Flyene er blitt omtalt som mulige «miljøbomber» som uten forvarsel vil kunne forurense drikkevannet på grunn av den pågående korrosjon. En sammenligning av fotografier fra 1986 og 2004 vil kunne belyse om nedbrytingen av flyene har økt, noe jeg personlig betviler. Flyene vil kunne ligge slikt i mange år fremover uten nevneverdig forringelse. Først når de taes opp starter korrosjonsproblemene når oksygenet slipper til.

Men bildene viser også at flyene er sunket dypt ned i bunnen som består av slam, og dette slammet har lagt seg som et lag på delene som står opp i vannet. En hevingsoperasjon vil frigjøre store mengder slam når flyene skal løsnes fra bunnen, og under hevningen mot overflaten. Før flydelene taes ut av vannet må disse tømmes for slam, for ikke vekten av dette skal få strukturen til å bryte sammen.

Jeg vil aldri glemme synet av de tyske museumsfolkene i Hommelvik, som en tidlig morgen stod med tårer i øynene og betraktet restene av sitt dyrt betalte prosjekt knust mot dekket av lekteren. Tragedien var forutsigbar med den anvendte metode, og et resultat av tidspress, økonomiske hensyn og feilvurderinger. Prosjektet i 1985/86 resulterte i en del møter med Vassverkseksjonen og senere Trondheim bydrift. Etter at Forsvarets Forum i 1994 hadde brakt en artikkel med overskriften «Krigsfly truer Trondheims drikkevann» ble undertegnede innkalt til et nytt møte for å vurdere saken på ny. Etter forlengelse av rørene til vanninntaket ligger disse nå på dypere vann og nærmere flyvrakene. Konklusjonen fra møtet var helt klar, - La flyene ligge der de ligger!

Militære flyvrak er ikke underlagt den samme lovgivning som andre historiske kulturminner. Hadde Jonsvatnet inneholdt et krigsskip eldre en 100 år og kledd med forurensende blyplater ville Trondheim kommune måtte ha betalt en fjerning av vraket samt en marin-arkeologisk undersøkelse av dette etter at Riksantikvaren evt. hadde frigitt vraket. Slik er det ikke for flyvrak, her er Forsvarsmuseet under Forsvarsdepartementet rette myndighet etter loven. I 1995 fikk Norsk Luftfartssenter i Bodø tillatelse fra Forsvarsdepartementet til å heve flyvrakene i Jonsvatnet. Dette ble det dog ikke noe av, da Forsvarsmuseet ikke hadde tatt stilling til flyenes videre skjebne. Dette ser fremdeles ut til å være det offisielle svar, når museet av Adresseavisen blir spurt om en fremtidig plassering av flyene. Sannheten er vel heller, at det ikke vil være populært å fortelle at hevingen betales av et tysk museum i Berlin som også skal overta flyene.



teknisk konservator, NTNU

- Vitenskapsmuseet

På forsiden nå