På den annen side mandag 09.11. 2009

Svart, hvitt og grått sykefravær

Skal en ta tallene bokstavelig, er vi sykere i Norge enn i andre land, og mer syke nå enn tidligere.

Saken oppdateres.

Tallene for utviklingen i sykefravær peker i alle fall i den retningen. Trondheim kommune er et nærliggende eksempel. Her var fraværsprosenten i 2008 10,6 prosent. 250000 dagsverk gikk tapt, og kostnaden for kommunekassa var på 161 millioner. Tunge satsinger på inkluderende arbeidsliv (IA-avtaler) og andre sentrale tiltak for å få fraværet ned ser ikke ut til å ha merkbar effekt, verken her i byen eller andre steder. I år har fraværet i kommunen fortsatt å øke, og var i første kvartal 11,8 prosent.



Det merkelige er at vi ser ut til å bli sykere, samtidig som vi ser ut til å bli friskere. For levealderen øker jo, og de som reparerer sykdom og skader, blir stadig flinkere. Så det er noe rart her. Forskningen gir heller ingen entydige svar, og årsaksforklaringene peker i alle retninger.



Noe forenklet kan vi skille mellom tre kategorier sykefravær, som kan betegnes som hvitt, svart og grått. Hvitt fravær innebærer at en overhodet ikke er i stand til å gå på jobb, fordi en er rammet av alvorlig sykdom eller skade. Svart fravær er skoft, enten en skriver falsk egenmelding eller lurer legen til å skrive ut sykmelding.



Det er gjort en del undersøkelser om svart fravær, men ikke noe tyder på at det er særlig utbredt. Om noen få lurer seg til en fridag i ny og ne, utgjør det likevel ikke så mye at det er merkbart på statistikken. Det hvite fraværet er det uansett ikke noe å gjøre med. Det er heller ingen grunn til å tro at det har økt vesentlig i de senere årene. Det er dessuten ikke noe som tilsier at vi skal ha flere alvorlige sykdommer, sykehusinnleggelser og ulykker i Norge enn i andre europeiske land. Det er heller ikke noe som peker mot at det fysiske arbeidsmiljøet, omstillingshastigheten eller prestasjonspresset i arbeidslivet er vesentlig verre her enn i de landene vi ellers sammenligner oss med. Økningen i fraværet, og differansen i forhold til andre land, må derfor ha noe med det grå fraværet å gjøre.



Det grå fraværet er den store sekken der vi som arbeidstakere har et mer eller mindre opplevd valg, med hensyn til om vi oppfatter oss som syke eller ikke. Skal du gå på jobben, eller til legen, dersom du har muskel- eller skjelettplager? Skal du holde deg hjemme dersom du er utafor, er plaget av lettere depresjoner, eller hvis livet er vanskelig på andre måter? Skal du be om sykmelding dersom det er konflikter eller andre forhold som gjør arbeidsplassen utrivelig? Og hva om du våkner om morgenen med hodepine eller forkjølelse? En hypotese er at slike valg har med arbeidsmoral å gjøre. Det kan tenkes at det spiller en viss rolle, men sannsynligvis er mellommenneskelige faktorer og sosialt definerte toleransegrenser langt viktigere.



I den forskningsgruppen jeg har ansvaret for, gjennomførte vi nylig en større undersøkelse av nærvær og fravær blant forpleiningsansatte på norsk sokkel. Utgangspunktet for prosjektet var todelt. For det første hadde de som jobbet i forpleiningen høyere fravær enn andre grupper arbeidstakere på plattformene. For det andre varierte fraværet sterkt mellom installasjoner. En gjennomgang av statistikken viste ingen sammenhenger mellom fravær og egenskaper som alder, ansiennitet eller utdanning. Det var heller ikke ulikheter i fysisk arbeidsmiljø eller arbeidsoppgaver som var slik at det kunne forklare forskjellene. Vi fant likevel noen faktorer som varierte, og som kunne bidra til å kaste lys over situasjonen.



For eksempel syntes det å være ulike fraværsnormer på ulike installasjoner. Et sted kunne den generelle normen være at en skulle holde seg hjemme, dersom en var i tvil om en var frisk nok til å dra ut. Et annet sted kunne oppfatningen være at en dro på jobb, fordi andre kunne avlaste for noen oppgaver, eller en kunne ta en dag på lugaren dersom det skulle bli for ille. Et annet forhold hadde å gjøre med identitetskonstruksjon, eller selvoppfatning. Enkelt sagt: Der de forpleiningsansatte opplevde at de var viktige, og ble verdsatt som verdiskapende, var terskelen for å melde seg syk høyere enn der de opplevde at de ble oversett eller betraktet som substituerbare utgiftsposter, nederst på rangstigen. Et tredje forhold dreide seg om tilrettelegging og ledelse. Der de ansatte opplevde at lederne og bedriften engasjerte seg, brydde seg om de ansatte, tok hensyn til innspill, og jobbet aktivt for å få til gode arbeidsbetingelser, ville folk dra på jobb.



Om det er mulig å gjøre noe med sånt? Ja, utvilsomt, men det må skje lokalt, og krever både bevisstgjøring og medvirkning. Noen ganger også profesjonell hjelp til å avdekke sammenhenger og sette ord på utfordringene.



PerMS@svt.ntnu.no

















På forsiden nå