Kronikk torsdag 03.12. 2009

Kappløpet mellom løsninger og problemer

Før det avgjørende klimamøtet i København er det grunn til å vurdere virkningen av allerede vedtatte avtaler og tiltak. For så langt har ikke klimautslippene gått ned, og aller minst i Norge – hvis vi ser bort fra utslagene av finanskrisen. Hva kan dette skyldes?

Saken oppdateres.

For noen år siden kom det en bok med tittelen «Factor four», som som gav ny optimisme i miljødebatten. Tittelen henspiller på det å produsere dobbelt så mye, basert på halvparten av ressursene. Det er da også denne tendensen vi ser på energisektoren, at industrien bruker mindre og mindre energi per produsert vareenhet, det være seg klær, cd-er eller elektroniske duppedingser. Og så lenge vi holder oss til fossil energi, følger utslippene av klimagasser energiforbruket. Men samtidig med denne gevinsten kjøper vi mer og mer av de samme varene. Forbruket og vareproduksjonen øker langt mer enn de potensielle gevinstene ved ny teknologi, med større uttak av ressurser og mer utslipp som sluttsum. Vi står altså overfor et kappløp mellom løsninger og problemer.



Det gjelder å skifte ut bilparken, heter det. Nyere biler bruker jo mindre energi og forurenser mindre enn de gamle. Men mye tyder på at det å lage bilene spiser opp gevinsten – at produksjonen krever mer energi og forurenser mer enn det som kan spares inn gjennom bilenes livsløp. For ikke å snakke om trafikkveksten, som oppveier alle gevinster fra fornyelsen. Det hjelper ikke med bensingjerrige biler, hvis vi kjøper flere og flere og bruker dem mer og mer. Nå kommer flysektoren etter, med fly som forurenser mindre – mens vi flyr oftere og lenger. Og hva med høyhastighetstoget – som jo skal konkurrere ut flyene? Men hvis togene konkurrere på fart, blir klimagevinsten liten – og trafikken vil vel snarere øke? Hva selve utbyggingen innebærer av energiinnsats og utslipp, kan vi bare ane. Også når det gjelder veiutbygging, brukes miljøargumentet; bedre veier vil gi mindre køer, færre biler på tomgang og mindre utslipp. Men all erfaring tilsier det motsatte; bedre veier gir mer trafikk og større utslipp.



Husholdningene er en av sektorene med størst økning i energiforbruk. Riktignok bruker vaskemaskinene mindre strøm enn før, men vi har mer klær og vasker dem oftere. Vi kjøper sparedusj på badet, men dusjer oftere og lenger. Nå kommer sparepærene for fullt, men vi bader oss i lys, på de utenkeligste steder. Vi superisolerer vegger og hus, og vi har solceller på taket, men arealene øker, og inneklimaet er subtropisk.



Også landbruket står for store klimautslipp, men det vi ikke hører om, er selve energiregnskapet – at det brukes 10-15 ganger mer energi på å produsere maten enn den energien vi får tilbake gjennom produktene. Innsatsfaktorene – med tilhørende klimautslipp – er særlig knyttet til maskiner, drivstoff, kraftfôr, kunstgjødsel og transport. Oppdrettsnæringen er i ferd med å komme i samme situasjon.



Heller ikke bioenergien slipper unna dette regnskapet. Hvis det skal monne, og hvis vi tar i bruk store arealer til ren energiproduksjon, må det etter hvert tilføres nye næringsstoffer, det vil si kunstgjødsel. Produksjonen av kunstgjødsel er meget energikrevende. Ikke bare blir energiregnskapet katastrofalt; også klimautslippene følger med.



Selve nøkkelen til løsning av klimaproblemene sies å ligge i fornybar energi (mikrokraftverk, vindmøller, bioenergi) – som om det ikke hefter noen problemer ved denne utbyggingen. Også her kan det sies mye om innsatsfaktorer og miljøkostnader, men la meg heller minne om virkningene i markedet. For det er ikke slik vi skulle ønske, at den nye energien erstatter noe annet og verre. Den kommer på toppen i markedet, senker prisene og hever forbruket.



Ute på oljefeltene – selve kilden til problemene – vil en nå ha elektrifisering av driften, i stedet for å brenne gassen eller oljen, med tilhørende utslipp. Men hvor skal en ta kraften fra – fra gasskraftverkene på land? For ellers er det jo ikke kraft til overs. Men da sitter vi på nytt med et karbonproblem.



Vi trodde at det postindustrielle samfunnet skulle bli noe annet. For industrien er blitt erstattet med tjenester, det være seg service, undervisning, omsorg eller kommunikasjon. Og tjenester forurenser vel ikke? Sannheten er at denne sektoren er like energikrevende og gir like mye utslipp per arbeidsplass som industrien. Enda verre er dette: Samtidig med veksten i tjenestesektoren øker industriproduksjonen mer og mer, med stadig større gjennomstrømning av energi og materialer. Det som skjer, er at arbeidet i industrien blir automatisert og energiintensivert, slik at arbeidsplassene forsvinner, eller kan overføres til tjenestesektoren. Arbeidsplassene flytter, men vareproduksjonen øker.



De færreste er klar over hvor store innsatsfaktorer som ligger bak moderne industriprodukter. Selv har jeg moret meg med å analysere Go'morgen-yoghurten, som jeg trodde var en melkeskvett med nogo attåt. Dette produktet innebærer delproduksjon i bortimot ti land, og det aktiviserer mange råstofflinjer: melk, sukker, kornvarer, plast, aluminium. Hva som trengs til å opprettholde disse linjene, er nesten ikke til å begripe. For da må vi tilbake til ikke bare gårdsdriften og meieriene, bauxittgruvene og oljeplattformen, men også til alt som skal til for å drive denne virksomheten. Det er som en vev av fraktaler, en uendelig forgrening av produksjonsfaktorer. Slik er det vi må forstå også teknologiens vesen og teknologiske løsninger; de hviler på en uendelig rekke av underliggende forutsetninger – og gevinsten blir tvilsom.



Og enda har vi ikke kommet til månelandingen, klimakvoter, regnskogkjøp og grønne sertifikater. Men jeg er redd også disse «løsningene» tilslører realitetene. For å holde meg til fysikkens språk: Det er selve gjennomstrømningen av energi og materialer som må reduseres. Det er en sikrere løsning å bremse strømmene enn bare å rense dem. At vi kan forene denne løsningen med evig økonomisk vekst, er vanskelig å se for seg. Ingen trær vokser inn i himmelen.



per.bjorn.foros@gmail.com











 
        
            (Foto: Bendiksby, Terje)

  Foto: Bendiksby, Terje

 
På forsiden nå