Kronikk mandag 07.12. 2009

Tenk kosmisk, handle globalt

2009 er et spennende år. Vi feirer det internasjonale astronomiåret. Vi feirer Darwin. Og det er klimatoppmøte i København. Mange føler at vi lever i en avgjørende tid. Kanskje er møtet i Danmark et veivalg? Også for trøndere?

Saken oppdateres.

I 1609 rettet Galileo Galilei et teleskop mot himmelen og så med egne øyne at jorda var en av mange planeter, og ikke sentrum av universet. Det frigjorde mennesket fra kirkens og kongens makt. Men på et dypere plan føler kanskje mange seg mindre kosmisk ansvarlige enn våre forfedre og mer alene i et stort univers, uten en «masterplan» med mennesket i sentrum.



Klodens kanskje aller viktigste foto, tatt av romfergen Apollo-8 i 1968, viste jorden som en vakker blå planet omgitt av mørkt rom. Uten landegrenser. Bare kontinenter, hav og skyer. Likevel fokuseres den politiske debatten vår på forskjeller – og klassifiserer stadig ut fra kategorier som oss og dem. Det lages idéoverbygninger om en «kulturkollisjon» som destabiliserer verden. Men de hendelser i vår tid som vil ha de mest langsiktige virkninger på verden er destabiliseringen av klimaet.



Den neste generasjonen er de som har mest å tape på de dokumenterte negative utviklingstrendene i klodens økosystemer som vi nå ser. Våre handlinger i dag kan få konsekvenser i tusener av år, kanskje millioner. Men det kan virke som om det bare er de kortsiktige ulempene og fordelene som oppfattes som virkelige for oss. Det er slike kortsiktige forhold som det blir politiske dueller av på tv.



Og reklamens makt blir ikke mindre, Forbruket vårt øker. Men hvis alle i verden skulle forbruke det den jevne nordmann gjør i dag, ville det kreve flere kloder. Det samlede volumet av biologisk produksjon går ned. Vi fisker havene våre tomme. Vi driver matproduksjon som fremmer sykdommer som svineinfluensaen.



I følge Verdensbanken lever nå 2,8 milliarder mennesker på under 2 dollar dagen. Vi når ikke FNs tusenårsmål. Hvis gapet mellom fattig og rik fortsetter å øker, blir det enda vanskeligere å overtale folk til å samarbeide om å løse befolknings-, ressurs- og forurensningsproblemene. Det er mot denne bakgrunnen at vårt største opposisjonsparti fremmer ideen om mindre penger til FN og internasjonale institusjoner. Men globale utfordringer fordrer et globalt spleiselag som balanserer tendensen til konsentrasjon av rikdom og makt. (Så får vi tåle at en og annen kjøpmann flagger ut).



Vår tenkning må derfor være på en større skala enn våre handlinger hvis handlingene skal være meningsfulle. For å handle med klokskap globalt må vi tenke kosmisk. Vi må ta vare på det unike hjemmet vårt i dens ferd gjennom rommet. Planeten i seg selv klarer seg, men vår arts livsform er under press. Og vi er en unik livsform i universet.



Men hvis alle unge bare ønsker seg den samme levestandarden som foreldrene har, vil ressursbruken vokse med samme fart som befolkningsveksten. Da kan vi kanskje fortsette å fiske torsk utenfor trøndelagskysten sommerstid. Men ressursbruken nå vokser raskere enn befolkningen fordi folks forventninger vokser.



Når vekst overskrider begrensede ressursene, kollapser populasjoner. De fleste forskere er enige i at den stadige doblingen i veksten i folketallet og i menneskets ressursbruk må ta slutt i den nåværende generasjonen. Det gjør vår tid spesiell i menneskenes historie.



Kollapser har skjedd før, på Påskeøya, hos mayaindianerne, den norrøne befolkningen på Grønland osv – det er ikke et moderne fenomen. Mulige økosystemkollaps i dag er bare potensielt et mye større fenomen og globalt av karakter. Vil en langsommere vekst være slutten på menneskelige fremskritt? Stabilitet, eller stagnasjon i veksten, betraktes som katastrofe.



Men det nåværende økonomiske paradigmet klarer ikke å bremse de negative økologiske tendensene. Er utvinning av olje på Jan Mayen og oljesand mer enn kortsiktig gevinst? Vekst i seg selv fører ikke til økt velferd, lykke eller kompleksitet i tanker og kulturell virksomhet. En riktigere bruk av ressurser kan holde oss innenfor en bærekraftig utvikling, og en konkurranse om å gjøre det som tjener oss alle best, er alltid spennende og tilfredsstillende.



I enkle situasjoner har små forandringer små virkninger – slik som en lokal veiutbygging. Debatten her hjemme får det til å virke som om dette har store dimensjoner. Men i mer komplekse systemer kan små endringer ha store virkninger. Den norske bevilgingen til å redde verdens regnskoger har radikalt endret debattklimaet internasjonalt til det bedre, og betyr noe for klimaet globalt. Norske avgjørelser har virkninger som forstørres av uforutsigbare sammentreff av hendelser. Vår politikk er viktig.



Verdens beste taler, Martin Luther King hadde en drøm. Ikke et mareritt. Politikere som viser glede og entusiasme øker handelkraften. Vi vil ha flere slike. Både hjemme og ute. Vi trenger sterke, ikke-demoraliserende politikere som prøver å takle de globale utfordringene på energisk og kreativ måte, og som samtidig gleder seg over livet på en liten skala.



Vi må se vår planet som noe helt unikt i verdensrommet. Det må være vår utvidede ansvarshorisont. Vår generasjon er den som først må foreta dette mentale spranget. Og våre politikere. I det store bildet er det relativt beskjedne investeringer og forbedringer som skal til for å løse klimautfordringene, slik økonomen Sir Nicholas Stern påpeker i sin rapport til den britiske regjeringen.



Vi trenger derfor en global moral og et kosmisk perspektiv. Astronomiåret ønsker å bringe oss nærmere universet. Klimatoppmøtet rett rundt døren skal bringe oss nærmere en internasjonal klimaavtale, med forpliktende nasjonale utslippskutt. Oppfordringen til den norske delegasjonen og oss selv må derfor være: Tenk kosmisk, handle globalt og gi lokalt handlingsrom for endring.

akroglund@wwf.no

(ForUM for Miljø og Utvikling er en paraplyorganisasjon for 56 norske miljø-, utviklings- og fredsorganisasjoner.)











 
 
        
            (Foto: Privat)

  Foto: Privat

På forsiden nå