Kronikk tirsdag 15.12. 2009

Damenes inntogsmarsj

Det foregår en stille revolusjon. Kvinnene er i ferd med å innta mannsbastionen framfor noen, nemlig teknologiens høyborg på Gløshaugen.

Saken oppdateres.

Et storstilt generasjonsskifte er på gang og det vil få stor betydning, ikke bare for universitetet, men også for norsk næringsliv. Innenfor sentrale ingeniørfag er i dag ca. 1/3 av nye siv.ing.-studenter kvinner. Ved opptak til ph.d.-studiene og i vitenskapelige stillinger som krever doktorgrad, er også andelen kvinner økende.



Som dekanus ved Fakultet for ingeniørvitenskap og teknologi (IVT), er jeg leder for en av de virkelig store mannsbastioner i norsk samfunnsliv. Ingeniøryrket og ingeniørutdanningen har lenge vært for og med menn. Det har vært mannlige studenter, mannlige forelesere, mannlige ledere og mannlige forbilder. Dette endrer seg nå kraftig, og ja – det er på høy tid.

Neste år er det 100 år siden NTH åpnet i Trondheim. Nå i august fikk vi de to første kvinnelige instituttlederne ved mitt fakultet. De leder nå instituttene Bygg, anlegg og transport, samt Geologi og bergteknikk.



Et av de mest maskuline områder har vært Marin teknikk. Her forskes det på skipsteknikk, olje- og gassutvinning, fiskeriteknologi og havbruk. Det skjer noe på dette området nå: Andel kvinner til studiene øker, og nå inntar også kvinnene viktige vitenskapelige stillinger. Marin får sin første kvinnelige professor fra nyttår. Men allerede i høst er det ansatt en kvinne som skal kvalifisere seg til professor i løpet av de neste par årene og en kvinnelig førsteamanuensis har nettopp hatt sin første forelesning. Her har det vært jobbet med kvinnerekruttering lenge. De har et eget mentorprogram der kvinnelige næringslivsledere motiverer kvinnelige studenter til å ta lederskap. Gode rollemodeller er viktig, og erfaringer herfra vil vi bruke i arbeidet videre.



Gløshaugen er full av menn, godt voksne menn. Flotte, flinke menn som har ytt viktige bidrag til byggingen av det moderne, teknologiske Norge og vært med på å gjøre Norge til et av verdens rikeste land. Men nå står IVT-fakultetet foran en betydelig utskifting. Fram til år 2015 skal over 60 vitenskapelig ansatte gå av med pensjon. Dette er nesten bare menn. Samtidig skal også staben utvides fordi vi planlegger vekst innenfor noen områder. Målet er at så mange som mulig av de nye skal være godt kvalifiserte kvinner. Vi snakker ikke om å kvotere. Vi snakker om å finne og motivere de som er minst like godt kvalifiserte som de mannlige søkerne.



IVT-fakultetet har i de siste årene inngått langsiktige samarbeidsavtaler med en rekke store industrielle selskaper, nasjonalt og internasjonalt. Generelt ønsker industribedriftene seg også velkvalifiserte kvinner i sin stab og er snare til å knytte til seg dyktige kvinnelige sivilingeniører . Dette er flott og ønsket også fra vår side. Men skal vi konkurrere om en del av disse kvinnene, krever det av oss at vi må bli flinkere til å orientere studentene om doktorgradsutdanning og om en eventuell akademisk karriere. Vi må tydeliggjøre hva et doktorgradsstudium egentlig innebærer og at dette kan representere en unik og spennende reise i livet som de ikke senere vil få. Med flere kvinner i den vitenskapelige stab vil også rekrutteringen av kvinnelige kandidater til ph.d.-studiet bli enklere, en vinn-vinn situasjon for både NTNU og næringslivet.



Ingeniørmessig jobbing i dag er samarbeid mellom ulike aktører. Yrket er ikke lenger for ensomme ulver. Ingeniørarbeid er ofte samarbeid mellom ulike yrkeskategorier, og da bør begge kjønn være representert. Samfunnet etterspør komplementær kompetanse. Deltakerne i et godt team skal utfylle hverandre. Det handler om kjønn, men også om kulturell og faglig bakgrunn. Vi rekrutterer mange, både kvinner og menn, fra utlandet til NTNU. Det gir oss nye tanker og verdifullt nettverk som gagner både næringsliv og akademia.



Hva blir konsekvensen av damenes inntogsmarsj? Det fører nok neppe til mer feminine bruer eller oljeplattformer. Men det kan føre til bedre prosesser, en bedre kvalitet på jobbkulturen og dermed på arbeidet. Kvinner er ofte mer rettet mot den menneskelige siden ved teknologien. Det er derfor grunn til å forvente at flere kvinnelige ingeniører vil kunne føre til et økt fokus på samvirke mellom menneske, teknologi og samfunn. Vårt oppdrag er å forsyne samfunnet med god kompetanse. Dersom samfunnet etterspør flere kvinner, må vi sørge for det. Samtidig som vi selvsagt skal gi utmerkede muligheter til flinke menn. Men det har vi bevist at vi kan i 100 år allerede, så derfor er ikke det poenget her.



Vi har fortsatt en jobb å gjøre for å få flere jenter til å velge realfag på videregående skole. Vi må gå aktivt ut for å rekruttere jenter med realfaglig bakgrunn til vår utdanning. Jenter har ofte de beste resultatene når de går ut fra videregående skole, og det handler om å bryte ned tradisjonelle forestillinger om hva en realist er. Vi ser at jenter vektlegger annerledes enn menn. Energi, miljø og klima er viktige drivere for jentene. Innenfor disse fagene er jenteandelen over gjennomsnittet. Er det et uttrykk for et større ønske enn hos guttene om å redde kloden? I tillegg er design attraktivt. Til tross for bare mannlige forelesere; 2/3 av de nye studentene på design er jenter. (Da starter jakten på designinteresserte gutter). Etter fem år med økning i jenteandelen, kan vi i høst registrere en liten tilbakegang.



Samtidig ser vi at jentetiltak virker. Vi har i flere år arrangert egne jentedager. Av de frammøtte, takker nesten samtlige ja til studieplassen sin. Vi må lære av næringslivet og gjøre oss enda lekrere for jentene og vi må komme i kontakt med dem. Med flere rollemodeller, en mer likestilt arbeidstokk og målrettet jobbing, regner vi med at mannsbastionen endelig er nedlagt ca. 20 år fram i tid.



ingvald.strommen@ntnu.no















 
På forsiden nå