Kommentar tirsdag 15.12. 2009

Svarteper i Køben

KØBENHAVN: Svarteperspillet er i gang i København. Innsatsen kunne ikke vært større – jordens klima. Hvem blir taperen, og blir det noen vinnere?

Saken oppdateres.

Det mest diskuterte temaet i København i går var ikke bekymring for det globale klimaet, men det skandaløse faktum at flere hundre akkrediterte brukte hele dagen og deler av kvelden med til å stå i kø ved Bella Center, der klimakonferansen foregår. Passasjerferja Norrøna er for anledningen hotellskip i København, og huser blant andre mange norske journalister. For oss som greide å styre unna køen, ble derfor Norrøna en naturlig arbeidsplass i går. Utsikten fra mitt kahyttvindu gir en naturlig innramming av hva klimakrisen handler om: Et digert kullkraftverk og mange vindmøller. Klimaslem versus klimasnill energi.



Forutsatt at arrangørene i dag greier å slippe inn alle forhandlerne, er det de nærmeste tre-fire døgn det virkelig gjelder. Pål Prestrud, direktør i Cicero norsk senter for klimaforskning, kjenner klimaforhandlingene svært godt og har fulgt dem på nært hold i flere runder. Når han slår fast at «det hele er et avansert svarteperspill», gir ikke det uttrykk for veldig stor optimisme.



Hvis Prestrud har rett, skal noen på fredag eller lørdag sitte igjen med Svarteper. De blir klimaspillets tapere. På den siste presseorienteringen for norske journalister, hørtes heller ikke miljøvernminister Erik Solheim (SV) veldig optimistisk ut, selv om han selvsagt understreket det motsatte. Dersom det likevel blir en ambisiøs avtale, skal alle i prinsippet være vinnere. Det er i hvert fall den politisk korrekte måten å betrakte klimautfordringen på.



I dag kommer de første av en lang rekke stats- og regjeringssjefer til FNs klimakonferanse. Fredag skal det hele avklares, skjønt flere antar at det ender nå som i tidligere runder med klimaforhandlinger, at det går ett døgn eller der omkring på overtid før vi ser sluttresultatet. Og hvilke forhandlinger. Målt i antall land som deltar, starter i dag innspurten i de mest omfattende forhandlinger som noen sinne har funnet sted. Målt i det som står på spill, er dette uten tvil også det viktigste tema som noen gang har vært gjenstand for forhandlinger.



Derfor er det ikke til å undres over at forhandlingene både er kompliserte og at en felles løsning sitter langt inne. Interessemotsetningene er fundamentale, og noen opptrer mer fundamentalistiske enn andre. Saudi-Arabia, Bolivia og Venezuela er nasjoner som ikke står høyt i kurs blant de norske forhandlerne. De satte seg i helgen helt på tvers i diskusjoner om markedsregulering av CO2-kvoter. Dette er kun én av flere monumentale utfordringer.



De siste dagene har det avtegnet seg tre hovedområder som det er særlig krevende å bli enig om. Dessverre er problemområdene sammenfallende med kjerneutfordringen i klimaforhandlingene, som er å redusere menneskeskapte utslipp av CO2. Videreføring av industrilandenes forpliktelser til kutt i Kyoto-avtalen er det ene hovedproblemet, utslippskutt i store utviklingsland er det andre, mens hvor mye og hvordan industrilandene skal finansiere reduksjoner i utviklingsland er det tredje.



Hvor vanskelig det er når 190 land skal bli enig, kom til syne da ut utviklingslandene i går satte hardt mot hardt i forhandlingene. Ordet «krise» ble tatt frem. Utfordringen fikk i går også et perspektiv for lille men steinrike Norge. Som en del av den store dugnaden for mindre utslipp, la Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO) frem sin klimaplan i den danske hovedstaden. De første reaksjonene på NHOs ambisjoner om utslippskutt var intet mindre enn grisekjeft. Bellonas Marius Haug mener næringslivet bør skamme seg, hvis ambisjonen ikke er større enn å bringe utslippene ned på 1990-nivå. Statssekretær Erik Lahnstein (Sp) i Samferdselsdepartementet er også veldig skuffet.



–Jeg hadde håpet at NHO i det minste ville se på Stortingets klimaforlik som et realistisk mål å strekke seg etter, sa Lahnstein etter NHOs pressekonferanse.



NHO synes selvsagt at kritikken er urettferdig. Poenget i denne sammenhengen er ikke å vurdere om næringslivets klimaambisjoner er for små eller ikke. Noen få dager før finalen i København er den norske diskusjonen likevel en god illustrasjon på hvor gigantiske utfordringene er i land som USA, Kina og India.



Lille Norge sitter ikke en gang ved hovedbordet i kortspillet i København. Vi kan likevel bli sittende med Svarteper. Vi også.























 
På forsiden nå