Kronikk tirsdag 22.12. 2009

«Forestill deg verden uten Romania!»

Slik lyder en lettere parodisk-humoristisk reklamesnutt man kan lese på Internett, hvor en får vite at verden har å takke Romania for oppfinneren av fyllepennen, oppdageren av insulin, konstruktøren av det første jetfly, for ikke å snakke om den lille jenta som oppnådde 10 blank i turn!

Saken oppdateres.

Nordmenn flest vil kanskje si at vi da hadde sluppet reportasjer om gatebarn som sniffer lim, om kvinner som selger sine barn, for ikke å snakke om beskrivelser av hel- og halvkriminelle som plager oss med tigging og vinningstyverier, med generaliserende overskrifter som «Rumenere stjeler mer!» (Aftenposten 28.10.09).



De fleste av oss vet nok innerst inne at generaliseringer er skapt av journalister med sans for formuleringer som sitter, men det tragiske er at slike utsagn lett oppfattes som gjeldende for et helt folk og dermed blir ødeleggende for det omdømme rumenere har i Norge.

Det er derfor på tide å minne om at vi for nøyaktig 20 år siden – 22. desember 1989 – var rørt til tårer over å se det mot det rumenske folk oppviste, da det sto opp mot Europas kanskje verste diktatur og så å si med bare stemmenes makt tvang Nicolae og Elena Ceauºescu til å flykte hals over hode fra Sentralkomitéens tak. Inntrykket hos oss var så sterkt at norske topp-politikere av alle farger erklærte at Romania stod stå øverst på listen over land i Øst-Europa som skulle få vår støtte.



Men det ble mest med tomme ord, og Romania, med sin fortid tung av tragiske hendelser, strever stadig med å finne seg en plass i Europa. Mye kunne vært sagt om fortiden, men her kan det være nok å tenke på årene fra 1944 til 1989, da det rumenske folk opplevde en undertrykking vår del av verden sjelden eller aldri har sett maken til: Man lever ikke i årevis med usikkerheten om ens nærmeste også kan være angiver for de hemmelige tjenester uten å ta skade på sin sjel. Og, så rart det enn kan høres, et såkalt kommunistisk system som forfektet det kollektive, har etterlatt seg et folk som stiller seg nokså likegyldig til det felles beste.



Mistenksomheten overfor omverdenen ble ikke borte med Ceauºescus' fall. Den såkalte Nasjonale Redningsfronten, som dukket opp som troll av eske for å fylle det makttomrom som var oppstått, inneholdt så altfor mange fjes fra det gamle regimet. Og ble nå det fryktede hemmelige politi Securitate borte med opprettelsen i mars 1990 av noe kalt Den rumenske informasjonstjeneste? Gjennom en lov som etter mye om og men ble vedtatt i 1999, skulle rumenske borgere kunne kreve å få se «mappa si». Men sterke motkrefter og restriksjoner på hvilke mapper som kan offentliggjøres, har gjort at denne muligheten er ganske begrenset: Altfor mange personer hadde på en eller annen måte vært involvert i overvåkingsaktiviteten (anslagsvis 14000 agenter og ca 500000 informanter) og mye tyder på at et stort antall mapper ble ødelagt i den kaotiske tiden etter maktovertagelsen (arkivene over personer som skulle overvåkes, inneholdt i desember 1989 opp til 1200000 mapper). Bare en liten del av de enorme arkivene som fortsatt fins, er dessuten blitt overlatt til Nasjonalrådet for granskning av Securitates arkiver, og de fleste rumenere er nok ganske desillusjonerte når det gjelder å få klarhet i hva som egentlig foregikk i de dystre årene fram til desember 1989.



Tiltroen til politikere har heller ikke økt nevneverdig i årene med demokratiske valg. Denne høstens kampanje foran valg av ny president – hvor 12 kandidater av ymse slag har stilt til valg – har stort sett bestått i skittkasting av en art som ikke akkurat klargjør hva den enkelte står for (når en ser bort fra erkenasjonalisten, som ikke etterlater noen tvil om hva han mener). Det er heller ikke uttrykk for tillit til valgsystemet og politikerne når 66 prosent av rumenerne i siste meningsmåling mener at det normalt vil forekomme valgfusk!



Korrupsjon er en annen mørk sky som ligger over Romania: I den sist tilgjengelige listen over korrupsjon i verden ligger landet på plass nr. 71 av 180 stater, på sisteplass innenfor EU. Det er et bestikkelsessystem, som ser ut til å være i bruk innenfor de fleste yrker og klasser, dersom anledningen byr seg. På sykehus kan du f. eks. bli bedt om å betale ekstra for operasjonen, for nytt sengetøy osv. og det er ikke uvanlig at du kan kjøpe deg til en bedre karakter på skole og universitet.



Vi kan stille oss hoderystende til en slik praksis der vi velter oss sytende i vår rikdom, men den blir lettere å forstå når vi tar i betraktning at rumenerne gikk fra et regime som så ut til å ha til hensikt å sulte ut sin egen befolkning, til et samfunn som gir store muligheter til berikelse for de få, men bare fattigdom for de mange. Under slike forhold søker folk seg vekk, noen prøver å overleve på å plukke jordbær i Spania, andre – de nederst på rangstigen – biter skammen i seg og våger seg helt opp i det kalde og ugjestmilde Nord for å skrangle sammen noen kroner ved å tigge. Og de som blir igjen, har ikke noen særlig velstand å se frem til, for den økonomiske krisen har rammet Romania hardt. Hvem som får det verst er ikke godt å si, men for de statsansatte har det foreløpig fått den konsekvens at de blir pålagt 8 dagers ferie uten lønn, noe som for f.eks. en lærer vil medføre at julelønnen vil bli redusert fra 1165 kroner til usle 955 kroner. Det blir det ikke mye julemat av!



Vår manglende forståelse for rumenernes tragiske situasjon kan tyde på at vi hadde nokså naive forventninger om noe annet enn det som faktisk skjedde. For så altfor raskt er bildet av et heroisk folk blitt erstattet hos oss av vrengebildet av et folkeferd, skapt gjennom reportasjer som i beste fall tygger drøv på turistmyter om Dracula, men som så altfor ofte har rumensk småkriminalitet som tema. Det må føles høyst urettferdig for dem dette treffer, de som ikke stjeler mer enn oss andre, men som i motsetning til oss bor i et land hvor det virker som om «alle onder møtes», for å bruke et sitat fra en gammel rumensk historieskriver.



arne.halvorsen@hf.ntnu.no







 
        
            (Foto: VADIM GHIRDA)

  Foto: VADIM GHIRDA

 
På forsiden nå