Kronikk onsdag 30.12. 2009

Den vanskelige kulturarven

Enkelte kulturminner vekker sterke følelser, slik som med Reichkommisar-skiltet som ble hentet opp fra Nidelven tirsdag den 7. desember.

Saken oppdateres.

Emaljeskiltet gir med sine klare farger, tydelige skrift og skremmende symboler en sterk påminnelse om et dystert kapittel i norsk og trøndersk historie. Til tross for at det har ligget på elvebunnen i et område hvor strømmen er stri, har skiltet tålt tidens tann forbausende godt. Nettopp den gode bevaringsgraden gjør skiltet til en kraftfull representant for «den vanskelige kulturarven» der følelsen av nærvær og nærhet i tid er ubehagelig påtrengende. Av den grunn vakte skiltet også stor oppmerksomhet i media. Et spørsmål som gikk igjen var: Hvorfor museet vil ta vare på «denne søpla»? NTNU Vitenskapsmuseet forstår at folk stiller et slikt spørsmål, og det utfordrer museet på å gjøre det tydelig for publikum hva begrepet «kulturarv» betyr, og hva museet juridisk, faglig og av formidlingshensyn er pliktig til å sikre, bevare og gjøre tilgjengelig for samfunnet. Men først noen fakta om selve funnet.



Skiltet viser den germanske ørnen og hakekorset på rød bakgrunn, samt påskriften «Reichskommissar für die besetzten norwegischen Gebiete Dienststelle Trondheim» (overs: Rikskommissær for de besatte norske områdene, tjenestested Trondheim). Denne stillingen ble opprettet av Hitler i april 1940, da Josef Terboven ble utnevnt til Reichskommissar for å ivareta Det tyske rikets interesser og være den øverste regjeringsmyndighet i sivile saker. Reichskommissariat hadde permanente kontorer i Narvik, Trondheim, Bergen, Stavanger, Kristiansand og Lillehammer. I Trondheim holdt de til i Stiftsgården. Josef Terboven var direkte underlagt Hitler, og styrte landet med diktatoriske fullmakter. Terboven benyttet ved flere anledninger sin uinnskrenkede myndighet til ekstreme tiltak mot norske motstandsfolk og sivilbefolkning. Et eksempel er unntakstilstanden som ble innført 6. oktober 1942 i deler av Sør-Trøndelag, hele Nord-Trøndelag og Grane i Nordland fylke. I en samarbeidsoperasjon mellom Wehrmacht, norsk og tysk politi ble et stort antall hus og gårder gjennomsøkt, og et hundretall personer arrestert. I tillegg ble alle mannlige jøder over 16 år arrestert. På Stiftsgården holdt Terboven konferanse med tyske ledere og lokale NS-folk. Ti borgere ble tilfeldig valgt ut for å bli henrettet på Falstad. I dagene som følger skytes flere ved standrett. Dette var motstandsfolk fra Nordland, som tyskerne knyttet til sabotasjeaksjonene der.



Med en slik bakgrunn er det på ingen måte underlig at dette skiltet ble kastet ut i Nidelven etter at landet igjen ble fritt fra okkupasjonsmakten. Skiltet er iøynefallende, og representerer en forhatt institusjon. 64 år etter krigen vekker det fremdeles sterke følelser, og en kan spørre seg–er dette et kulturminne verd å ta vare på og vise frem? Reichkommisarskiltet er sammen med et annet gjenfunnet og heftig debattert krigsminne, nemlig Nazibatuaen på Stiklestad, kulturminner som gir uhyggelige og smertefulle minner. Sider ved krigen er fremdeles vanskelig å ta opp, og er gjenstand for kontinuerlig debatt. Dette er et aspekt som er tydelig til stede i et samarbeidsprosjekt mellom NTNU Vitenskapsmuseet og Falstadsenteret i Nord-Trøndelag, kalt «Painful Heritage». Prosjektet tar for seg krigsfangeleirer, krigsgraver, slagmarker–og konflikter mellom krigsminner og landskap. En av forskerne tilknyttet prosjektet, Leiv H. Sem har trukket fram følgende paradoks: Andre verdenskrig har en svært sterk posisjon i det kollektive minnet hos nordmenn. Samtidig er mange trekk ved krigens kulturlandskap neglisjert eller forsvunnet, for eksempel krigsfangeleirene. Er krigsfangeleirene, eller rester etter slike, en del av vår kulturarv? Ja, ubetinget.



«Kulturarv» er et begrep som brukes om det som mennesker før oss har etterlat seg, og omfatter kulturelementer fra de eldste tider så vel som fra vår egen tid, fra alle sosiale lag og fra alle etniske grupper, praktstykker så vel som dagligdagse bruksgjenstander, materielle så vel som immaterielle kulturelementer. Alt har selvfølgelig ikke like stor kunnskapsmessig verdi eller betydning som «et kollektivt minne». Men minnene fra siste verdenskrig hører ikke med til unntakene, snarere tvert imot.



Kulturminner er ikke alltid til glede. Noen vil man helst bare glemme. Men selv om ideologien og handlingene bak Reichkommisarskiltet definitivt hører hjemme på historiens skraphaug, er det ikke dermed sagt at skiltet i seg selv skal forties og bli liggende på elvebunnen: Skiltet forteller om, synliggjør og konkretiserer det ubehagelige, smertefulle og tragiske som skjedde under 2. verdenskrig (og indirekte i alle kriger). Hvorfor skal det glemmes? Hvorfor tåler vi ikke å se fortiden i hvitøye? Prosjektleder, professor Arne B. Johansen har fremhevet hvor viktig det er «for oss å få tak på det som har ført til glemsel¿ og det er smertefullt når en begynner å skjønne hvorfor en har holdt noen minner ved like, mens andre er utraderte.»



Skiltet er kommet til Vitenskapsmuseet fordi det ble tatt opp i forbindelse med en arkeologisk registrering der man søkte etter helt andre typer kulturminner. Det kunne like gjerne ha blitt funnet av en privatperson som dykket i elven. En sannsynlig skjebne ville da trolig være at skiltet havnet i en kjeller, eller omsatt til høystbydende på nettet. NTNU Vitenskapsmuseet mener imidlertid at skiltet er et for viktig lokal- og rikshistorisk vitnesbyrd til at det kan gjemmes bort, det være seg på elvebunnen eller i en tilfeldig kjeller. Det hører tvert imot hjemme på et sted som kan ta vare på dette ubehagelige kulturminnet for ettertiden og være tilgjengelig for alle, til ettertanke og refleksjon om krigens hendelser. NTNU Vitenskapsmuseet er et slikt sted. En privat kjeller er det ikke, og definitivt ikke fyllinga på Hegstadmoen.









 
 
 
På forsiden nå