Kronikk tirsdag 05.01. 2010

Digital kompetanse i skolen

Informasjons- og kommunikasjonsteknologi (IKT) er en integrert del av de flestes hverdag. Ferske rapporter viser at IKT ikke er like selvfølgelig integrert i norsk skolehverdag.

Saken oppdateres.

Norsk utdanning har ensidig fokus på verktøyferdigheter og en tilfeldig «prøve og feile»-strategi for IKT i læring. Norsk lærerutdanning må ta sin del av ansvaret for å få den digitale kompetanseutviklingen på rett kjøl.



I departementets handlingsplan for teknologisatsingen i skolen 2004–2008 var visjonen at digital kompetanse skulle gjøres til alles eiendom, men målet ble ikke nådd innen utgangen av 2008. I LK06 understrekes det hvor viktige digitale ferdigheter er for å kunne fungere i samfunnet, og derfor inngår de som en av de fem grunnleggende ferdighetene i alle fag. Ifølge flere ferske rapporter (NIFU/STEP 2008, Norgesuniversitetet 2009, ITU monitor 2009) er det imidlertid fremdeles et gap mellom læreplanens målsettinger om digital kompetanse og lærernes forutsetninger for å realisere dem. Noen av rapportene hevder også at lærerutdanningen er et svakt ledd når det gjelder den digitale integreringsprosessen i norsk skole. Lærerstudenter har en noe høyere bruk av enkelte digitale verktøy enn andre studenter, Dette er positivt, men ikke nok til at det veier opp de mer negative funnene:



Det varierer sterkt fra fag til fag hvor mye studenter lærer om bruk av IKT. Studenter og lærerutdannere har ulike oppfatninger av om studiene vektlegger utvikling av digital kompetanse. IKT-bruken i skole og lærerutdanning er tilfeldig og preget av prøving og feiling. Utvikling av digital kompetanse i skole/lærerutdanning betyr ofte verktøyopplæring. Ansvaret for digital kompetanse er privatisert og overlatt til teknologiinteresserte enkeltlærere.



Norgesuniversitetets monitor viser at 2/3 av studentene selv mener de har behov for opplæring innen bruk av IKT, og at 4 av 10 opplever at de ikke får opplæring som er tilpasset deres behov. Variasjonen i opplæringen kan bidra til å skape digitale skiller, både underveis i studiet og når lærerne er ferdig utdannet, og de risikerer å starte sin yrkeskarriere med et stort behov for etter- og videreutdanning. Dette er spesielt trist når vi vet at skolene, skolelederne og kollegene som tar i mot de nyutdannede lærerne, ofte har store forventninger til at de ferske lærerne skal kunne fungere som innovatører og entreprenører knyttet til det digitale på sine skoler. Det kan derfor se ut som det er nødvendig med noen oppklaringer knyttet til digital kompetanse og lærerutdanning: Hva er digital kompetanse, hvilken digital kompetanse bør lærerne ha og hvem har ansvar for at den utvikles?



Å være digitalt kompetent handler om – enten det gjelder privatliv, yrkesliv eller skolehverdag – å ha et naturlig og reflektert forhold til den digitale verdens redskaper og arenaer. Å være digitalt kompetent innebærer at man har de digitale ressursene som en del av sitt repertoar. Å være digitalt kompetent innebærer mer enn bruk av PowerPoint og læringsplattformer, det krever at verktøybruken blir en internalisert del av ens handlingsmønstre. Teknologien må bli en del av vår kulturelle identitet. Vi kan med den amerikanske forskeren Donald Norman si at teknologien blir usynlig, like usynlig som blyant og papir. En slik usynliggjøring og naturlig integrering er også målet når det gjelder bruk av digitale medier i skolen.



Læreren i den digitaliserte skole skal ikke bare være kunnskapsformidler, han skal i tillegg være en faglig tilrettelegger, inspirator og veileder. Læreren skal være seg bevisst hvorfor han har valgt å anvende digitale verktøy i et prosjekt. Dette krever en sterk faglig kompetanse og trygghet. Elevene må få undervisning i de faglige – inklusive de digitale – aspektene som vektlegges i et arbeid og være klar over vurderingskriteriene. Og læreren har ansvar for å formidle denne helheten til sine elever. Slik går det digitale inn i en fagkultur, og faglig og digital kompetanse smelter sammen.



Norgesuniversitetet utlyste i fjor høst midler som skulle bidra til at lærerutdanningen utvikles mer i samsvar med samfunnets behov og læreplanenes målsettinger om digital kompetanse. Vi ved Program for lærerutdanning (PLU) ved NTNU fikk vår del av midlene og er nå i gang med et prosjekt for å heve den digitale kompetansen hos PLUs lærere og studenter. Lærerutdannerne tilbys en rekke tekniske og didaktiske kurs og inspirasjonsforedrag, og faggruppene utvikler årsplaner der integrering av IKT i undervisningen skal synliggjøres. Det vektlegges at studentene skal arbeide digitalt med fagene, slik de senere skal initiere digitalt elevarbeid i skolen. Håpet er også å inspirere til faglig diskusjon og bevisstgjøring rundt det digitale i undervisning på alle nivå.



Program for lærerutdanning ønsker å utdanne den dyktige, reflekterte faglæreren – den læreren som ikke kaster seg kritikkløst over alt nytt, men som heller ikke er redd for eller prinsipielt imot alt nytt. Læreplanen søker den læreren som er nysgjerrig på å prøve ut nye tilnærminger til faget sitt på en kreativ og kritisk måte, deriblant digitale verktøy og arbeidsmåter. Verktøyrepertoaret fornyes stadig, og potensialet for en kreativ integrering av IKT i fagene utvikles kontinuerlig.



Dette forutsetter blant annet en endrings- og utviklingskompetanse! Her må lærerutdanningen bidra, og PLU ønsker med sitt pågående kompetansehevingsprosjekt å være med på å føre det digitale skole-Norge videre. Undertegnede mener det er essensielt for oss utdannere å forstå at den digitale dimensjonen i mange av fagene innebærer mer enn tekniske redskaper – at det også er en ny måte å handle på, å uttrykke seg på – å forholde seg til verden på. Vi oppfordrer derfor våre kolleger på PLU og andre lærerutdanningsinstitusjoner til å ta sin del av ansvaret!



marte.johansen@plu.ntnu.no











 
 
 
På forsiden nå