Kronikk fredag 15.01. 2010

Et paradis midt i helvete

Vi lever i en tid full av katastrofer, men kanskje finnes det håp i selve katastrofen.

Saken oppdateres.

Et nytt ord har dukket opp i norsk presse: katastrofisme. Ordet har blitt brukt i anledningen av en rekke internasjonale bokutgivelser som antyder at menneskeheten går den sikre undergangen i møte. Miljøkrisen er den største av alle de omtalte katastrofene, men vår tid har også andre mer håndfaste katastrofer som bidrar til en egen katastrofebevissthet. Kriger, epidemier, finanskriser og naturkatastrofer preger mediebildet, og gir hverdagens trivielle mas og plager en mørk klangbunn.



Både naturen og markedet er ute av kontroll, og det er tilsynelatende lite den enkelte kan gjøre. De store problemene krever helt andre tiltak og svar. Mot den franske miljøfilosofen Bertrand Méheust, som hører til de mest pessimistiske av en rekke franske tenkere som har diskutert vår tids katastrofisme i nye bøker, er Laurence Shorter. I boken «The Optimist: One Man’s Search for the Brighter Side of Life», slår han et slag for nye visjonære muligheter. Shorter ser imidlertid lyset ikke i miljøbevegelsen, men i verdensledere og bedriftsledere, og lengter etter en ny sterk mann som kan gi oss optimismen tilbake.



Det er kanskje noe annet enn optimisme vi har behov for i mørke tider. En stemme som det er verd å lytte til for å få perspektiv på vår tids katastrofer er den amerikanske essayisten Rebecca Solnit. I den ferske boken «A Paradise Built in Hell – The Extraordinary Communities That Arise In Disaster», presenterer Solnit et nøkternt motbilde til den rådende katastrofismen. Hun tegner et nytt kart, over verden og mennesket, og viser de muligheter som vi har.



Rebecca Solnit er lite kjent i Norge, og hennes navn dukker sjelden opp i media her hjemme. Det er synd. I de siste ti årene har hun vært en av de mest markante og betydningsfulle stemmene innen miljøkamp og politisk aktivismei USA. Hun er en briljant skribent. Hennes kombinasjon av originale koblinger mellom politikk, kunst og miljøbevissthet i en rekke viktige og nyskapende bøker fortjener flere lesere i Norge. Mest kjent er kanskje hennes aktivismebok «Hope in the Dark» (2004) samt en bok om kunsten å gå: «Wanderlust – A History of Walking» (2001). Solnit har også skrevet bøker om kunst, miljøspørsmål og landskapspolitikk. Ofte blander hun personlige opplevelser og refleksjoner med diskusjoner av de store spørsmålene i livet og samfunnet,og hennes diskusjoner er alltid overraskende. Hun våger å gå nye veier. Som i den lille vakre boken «A Field Guide to Getting Lost» (2006), hvor det å leve med usikkerhet kan skape noe nytt og positivt.



Overraskende er også førsteinntrykket man får av hennes nye ferske bok «A Paradise Built in Hell». Med utgangspunkt i fem forskjellige katastrofer som rammet nord-amerikanske byer diskuterer Solnit våre forestillinger knyttet til katastrofer. Mest overraskende er hennes konklusjoner, som løfter fram de felleskap som oppstår i katastrofen, som har nye muligheter både for enkeltmennesket og for samfunnet som en helhet. Katastrofen kan skape et paradis midt i helvete.



Solnit er ingen blåøyd romantiker som lukker øynene for katastrofens lidelser og trauma. Katastrofer, enten de er menneskeskapte eller naturlige, er alltid forferdelige i sine ødeleggelser og lidelser. De kan dessuten få fram det aller verste i et menneske. De kan imidlertid også få fram det aller beste. Dette kommer Solnit fram til gjennom å diskutere forskjellige katastrofer. Fra jordskjelvet i San Francisco i 1906, via en skipseksplosjon som jevnet den kanadiske byen Halifax med jorden i 1917 og jordskjelvet i Mexico City i 1985, til 9/11 samt New Orleans’ møte med orkanen Katrina i 2005.



Solnit bruker disse og andre katastrofer for å tegne et motbilde. Hun kritiserer spesielt medias rolle som angstskaper og feilkilde, gjennom systematisk feilinformasjon om hvordan mennesker oppfører seg når en katastrofe rammer et samfunn. Både nyhetsformidling og Hollywoods katastrofefilmer tegner som oftest et bilde av en masse ute av kontroll, der katastrofen bringer fram det aller verste i mennesket. Sivilisasjonen er bare en tynn hinne over dyret, som slippes løs i kaoset etter katastrofen. Solnits eksempler viser at dette ikke er tilfelle. Tvert imot oppfører de aller fleste seg veldig godt når katastrofen rammer, og ofte skapes det spontant redningsaksjoner og improviserte «samfunn» etter en katastrofe som er mer demokratiske og altruistiske enn det samfunnet hadde vært tidligere. Som støtte kan Solnit ikke bare vise til sine historiske eksempler, men også studier av katastrofer innen moderne sosiologi. Også her har studier vist at det ikke er blind panikk som preger et katastrofeområde.



Det er imidlertid noen som nesten alltid får panikk. Det er eliten: politikere, myndighetene, byråkrater. Elitens panikk er et utslag av de vrangforestillinger om menneskers oppførsel i katastrofen som media formidler. Her er Solnits diskusjon av New Orleans etter Katrina rystende lesning. Det var ikke folk flest som skapte problemer etter orkanen, men politiet og myndighetene som skapte en ny menneskeskapt katastrofe.



«A Paradise Built in Hell» er en bok som fortjener mange lesere. Ikke bare gir den en edruelig skildring av hvordan så vel vanlige mennesker som eliter reagerer under og etter en katastrofe. Dette fører også til en større diskusjon om forestillingenes betydning for menneskers handlinger. I krisetider er spørsmålet om hvem vi er avgjørende for liv eller død. Tror vi at mennesker av natur er selviske, vil dette skape angst og maktovergrep. Har vi troen på at et nytt samfunn kan bygges, selv midt i helvete, kan dette bidra til å skape helt nye samfunn. Det kan katastrofer lære oss.



Solnit viser oss det vi innerst inne vet. Vår tro og våre forestillinger former vår verden. Hun er ingen optimist, men hennes diskusjoner inngir håp om forandring. Derfor er hennes bok så viktig i katastrofismens tidsalder.



gunnar.iversen@ntnu.no

















 
        
            (Foto: David J. Phillip)

  Foto: David J. Phillip

 
På forsiden nå