På den annen side mandag 18.01. 2010

Å gjøre det usynlige synlig

Vinterens klimatoppmøte i København er for lengst forbi, og den første skuffelsen over resultatet har rukket å legge seg.

Saken oppdateres.

Som mange andre hadde jeg satt mitt håp til at verdens politikere skulle ta til fornuft og finne løsninger på de vanskene vi står overfor. Klimaforskere og miljøaktivister har i flere år ropt varsku, varsku, og gjennom det gjort klodens miljøutfordringer synlige for titusenvis av mennesker over hele verden.



For noen tiår siden var røyk fra fabrikkpiper og støv fra industri et tegn på økonomisk vekst og materiell framgang. Arbeiderpartiet stilte på midten av 1900-tallet til valg med plakater av rykende piper – det største velstandssymbolet i tida. «Det lukte pæng», het det da Koksverket i Rana sendte ut sine stinkende utslipp på 1960-tallet. I den grad problemer ble sett, var løsningene enkle. Fabrikkpipa kunne rett og slett bygges høyere slik at vinden blåste røyken bort fra eget nærmiljø. Ute av øye, ute av sinn!



Men så skjedde det forandringer. På 1970-tallet vokste den moderne miljøbevegelsen fram. Mens industri tidligere hadde symbolisert vekst og velstand, fikk den nå mer negative betydninger. Baksida av industrisamfunnets medalje ble gjort synlig. Røyk, skitt og støv ble omdefinert fra velstandssymbol til forurensningsproblem. I dette tidlige miljøfokuset var det hovedsakelig den synlige forurensinga som fanget folks oppmerksomhet: Grå røyk steg opp fra fabrikkpipene, klart synlig støv farget landskapet, industrinedfall preget både skog, trær og sjø – i verste fall også hus og hjem. Dermed opplevde folk at det var lettere å vurdere utslipp, nedfall og foreslåtte miljøtiltak. De var ikke avhengig av eksperter som skulle måle og teste graden av forurensing – de kunne se den selv, med det blotte øyet. Det samme gjaldt virkningene av renseanlegg og andre tiltak: Det var synlig når de virket og støvmengden sank. Forurensinga var dermed tydelig og følt kontrollerbar for hverdagsmennesker og miljømessige amatører.



I dag er forurensinga i større grad blitt «usynlig» ved at vår oppmerksomhet er flyttet over mot nye farer. Vår tids miljøproblemer er ikke synlig i form av støv og røyk. Bekymringene gjelder ikke lenger bare det som rammer lokalt, men også globalt: Temperaturer som stiger, polaris som smelter, vann og varme som gir nye sykdommer og helseproblemer. CO2-utslipp, kjemiske stoffer og tungmetaller er blitt de store utfordringene. Disse stoffene er ikke synlige for menneskets blotte øye, og sammenhengen mellom dem og deres skadevirkninger er ikke åpenbare. Miljøbevegelsen har dermed fått en annen utfordring: Den må gjøre det usynlige synlig i dobbel forstand.



At miljøproblemene er blitt usynlig har på en måte gjort dem farligere og mer truende. Gjennom denne usynligheten er vi blitt avhengig av eksperter, av spesialiserte målinger og vitenskapelige undersøkelser. Når fagfolk trengs for å vurdere både utslipp og mulige tiltak, blir vi sårbare og usikre. Usynligheten er ekstra skremmende hvis vi ikke føler oss trygge på om vi kan stole på politikere og administrasjon som skal være miljømessige vaktbikkjer for oss. For kan vi alltid ha tillit til at myndighetene tar valg som er miljømessig riktige, eller blir økonomiske hensyn viktigst hvis disse kommer i konflikt?



I en litt naiv tro på at verdens ledere vil finne gode løsninger for oss, krysser jeg og tusenvis av andre mennesker fingrene og setter vår lit til klimatoppmøtet i Mexico. For at miljøutfordringene i dag ikke er synlige, det kan vi ikke lenger skylde på!



Hilde.Gunn.Slottemo@hint.no















På forsiden nå