Kronikk tirsdag 02.02. 2010

Kyndelsmesse

En almanakk av den tradisjonelle typen kaller 2. februar kyndelsmesse, et minne om at også Norge har en fortid som katolsk land.

Saken oppdateres.

Med kristendommen fulgte en velutviklet helgenkult som slo rot og delvis ble utviklet videre på hjemlig grunn. I Frostatinglovens kristenrett regnes opp en lang rekke mer eller mindre fjerne martyrer, bekjennere og jomfruer som skulle feires med faste og helligdag (med arbeidsforbud). Kirken inndelte helgenene i et hierarkisk system med Jomfru Maria i en klasse for seg. Hennes posisjon som «superhelgen» viste seg også i at hun helt fra starten var tildelt fire helligdager i den norske kirken. Det var 2. februar (Marias renselse eller Kyndelsmesse), 25. mars (bebudelsen), 15. august (himmelferden) og 8. september (fødselsdagen).



Maria omtales i det Nye Testamentet i forbindelse med Jesu bebudelse, fødsel og barndom, men nevnes ellers bare sporadisk i Bibelen. Bildet av henne ble etter hvert utfylt med legendarisk stoff. Fra midten av 100-tallet stammer det apokryfiske Jakobs protevangelium, som forteller om Marias familiære forhold og hennes liv fra fødselen av. Maria ble tidlig objekt for en folkelig helgenkult, spesielt i Orienten. Mariakulten spredte seg så til Vesten, ikke minst takket være store samlinger av Marialegender som fortalte om undere hun hadde utvirket. Maria ble feiret på mange måter. Det ble skrevet dikt til hennes ære, sekvenser og hymner fant sin plass i liturgien etc. Mange kirker ble viet til henne (f. eks. Vår Frue kirke i Trondheim) og i billedkunsten er Maria representert i mange uttrykksformer og sammenhenger. Vitenskapsmuseets kirkesamling har mange flotte skulpturer og malerier som forestiller Maria



I teologien ble Maria sett på som den andre Eva, som remedierte den første Evas syndefall. Maria ble et viktig bindeledd mellom menneskene og Gud og Jesus. Mange rettet sine bønner til Maria, som i kraft av sin posisjon i himmelen hadde optimale sjanser for å nå frem med sine forbønner. I den norrøne forestillingsverden ble også Maria sett på som den livgivende kraft som påvirket alt liv på jorden. Hun ble en slags etterfølger av den norrøne Frøya.



Utgangspunktet for festen knyttet til Marias renselse er klar nok. Det var helt i tråd med Moseloven når Maria og Josef fremstilte seg i tempelet med barnet 40 dager etter Jesu fødsel. For det første var en kvinne som fødte en sønn uren i førti dager. Etter dette skulle hun bringe et offer til presten som skulle ofre det for Herrens åsyn til soning. Da ble hun ren etter blødningene. Dessuten ble den førstefødte sønn regnet for å tilhøre Gud. Han skulle derfor fremstilles i templet og kjøpes fri med et pengeoffer. Opprinnelig ble derfor dagen feiret som en Kristus-fest, men fokus beveget seg etter hvert over til jomfru Maria. I Gammelnorsk Homiliebok heter det således: «Denne høytiden ble kalt Marias renselse», og den betegner at de rettferdige trer inn i himmelen med gode gjerninger. Dette viser vi også, ved at vi i dag står i kirken med brennende kjerter. For i evangeliet sa Herren (Luk 12,35): «Hold lampen tent».



Dette henspeiler på at prester og menighet i middelalderen gikk i prosesjon med brennende lys (candela) til minne om Marias renselse (purificatio). Første ledd i kyndelsmesse kommer av gammelnorsk kyndill, som betyr fakkel eller lys. Det var ganske vanlig at kristendommen i tidlig tid tok opp hedenske fester og ritualer og tilpasset dem til den nye lære. I dette tilfellet erstattet den kristne lysprosesjonen eldre hedenske opptog som ble holdt på denne tiden av året. Tidlig i middelalderen utviklet det seg også en skikk som gikk ut på at alle rituelle lys skulle innvies og velsignes i kirken den 2. februar.



Hos oss var Kyndelsmesse helligdag like til den store helligdagsreduksjonen som fant sted i 1771. For katolikkenes del bestemte Det andre Vatikankonsilet at dagen igjen skulle bli en Kristis-fest og benevnes nå Praesentatio Domini, dvs Herrens fremstilling. Det virker da også ulogisk at den ubesmittede Maria skulle ha behov for å renses.



Kyndelsmesse var en viktig merkedag både i katolsk og etterreformatorisk tid. Dagen var markert på praktisk talt alle primstaver. Det vanligste symbolet for Maria-dagene på norske primstaver er et tre. Treet kan være en videreutvikling av liljen hun gjerne fremstilles sammen med på bebudelsesdagen, men det kan også tolkes som et fruktbarhetssymbol. Noen staver har en krone, et symbol på at Maria også var Himmeldronningen.



Det var mange skikker og folkelige forestillinger knyttet til denne viktige helligdagen. Wille forteller at man i Seljord spiste en kake på denne dagen som var bakt om juleaften og som ble kalt «Jolebonden» eller «Hælhesten». Dette kan ha sammenheng med at man enkelte steder som på Sunnmøre regnet Kyndelsmesse for slutten på jule-høytiden. Ordtak fra Vestlandet og Nord-Norge viser at «Tjuendedags-Knur» mange steder hadde blitt til «Kyndelsmess-Knut».



En vanlig tradisjon gikk ut på at ved Kyndelsmesse skulle halvparten av fôret være i behold. Mange steder ble dagen sagt å være midtvinterdagen. At man regnet med at man nå hadde fått halvparten av vintersnøen, går frem av et rim fra Trøndelag: «Kyndelmesskåa er midt i snøa». En vanlig tradisjon over hele landet var at bjørnen snudde seg på i hiet på denne dagen.



Mange tok også varsel av været ved Kyndelsmesse. På Strinda het det at hvis solen skinte så lenge at man kunne sale av og på en hest tre ganger, skulle det bli et godt år. Over hele landet var det imidlertid en forestilling om at man på denne tiden kunne vente seg en hard værbolk som gikk under betegnelser som kyndelsmesse-rykkjen, -ri(d)en eller –knuten. Ellers ser det ut til at mildvær ble tolket ulikt i de nordlige og sørlige deler av landet. Fra Trøndelag og nordover var godvær og mildvær et dårlig tegn for året. I Stjørdal ble det sagt at dersom det regnet på kyndelsmessedagen, ble det et dårlig år. I Sør-Norge ble mildvær på denne dagen oppfattet som et godt tegn.

Audun.Dybdahl@ntnu.no







 
 
På forsiden nå