Kronikk, tirsdag 6.4.2010

Fremad, Russland!

I artikkelen ”Forward Russia!”, som ble utgitt i september i fjor i den uavhengige nettavisen Gazeta.ru, skildret president Dmitrij Medvedev med store ord planene om en kombinert satsing på sektorene utdannelse, forskning og industri i Russland.

Saken oppdateres.

Russlands intellektuelle kraft skal konsentreres om høyteknologisk innovasjon på nye områder i en økonomi som til nå har vært preget av råvareeksport og postsovjetisk basisindustri. I oktober advarte samtidig 170 russiske forskere i utlandet i et åpent brev i den Moskva-baserte næringslivsavisen Vedomosti om at en ny finansieringsmodell må på plass hurtig for at forskningssektoren i landet ikke skal kollapse.

I begynnelsen av inneværende år har den russiske regjeringen lovet å legge frem konkrete planer for å iverksette den nye politikken. Samtidlig er det blitt klart at Medvedev skal besøke Norge i vår. På den bakgrunnen kan det være interessant å se på hvilke utfodringer Russland står overfor i arbeidet med å forbedre innovasjonsevnen i landets forskning og næringsliv.

Moderniseringen så langt

Flere eksperter har kritisert de siste tiårenes reformer av det russiske forsknings- og utdannelsessystemet. Det russiske vitenskapsakademiet er blitt utpekt som en konservativ koloss, uten at man har forstått den politiske verdi denne russiske intelligentsiaens høyborg har hatt gjennom de siste tiårenes turbulente samfunnsendringer.

Som Medvedev nå påpeker, vil flere drastiske avviklinger i den eksisterende institusjonelle strukturen utelukkende innebære mer sløsing med landets kunnskapsressurser. Det er flere argumenter for at Russlands forskningsinstitusjoner, blant annet vitenskapsakademiets filialer i ulike deler av landet, bør kunne spille en viktig rolle i det nasjonale innovasjonssystemet, forutsatt at de blir sterkere integrert i selskapssektoren.

Nasjonale ressurser

Russland har en rekke fortrinn sammenlignet med andre såkalte overgangsøkonomier. Befolkningen har relativt høy utdannelse, særlig innen ingeniørfag og naturvitenskap. Enkelte forskningsområder har holdt seg på et høyt nivå siden sovjettiden: romforskning, atomteknologi, laserteknikk, matematikk.

Imidlertid sliter Russland, i likhet med mange andre land, med manglende finansiering av forsknings- og innovasjonssektoren. Russland må skape fungerende karriereveier for yngre forskere og forbedre pensjonsordningene for eldre vitenskapsfolk. Medvedev går nå inn for en strategisk fordeling av midler til innovasjon. I likhet med Norge prioriterer Russland eksempelvis nordområdet.

Oligarkerne og råvareindustrien

Boris Jeltsins forsøk i 1995 på å stabilisere de svake statsfinansene til Russland resulterte i en rotete privatisering av flere store statlige industrikonglomerater innen råvare- og metallproduksjon. Da staten ikke kunne betjene lånene til selskapene, ble de auksjonert ut for småpenger til en gruppe unge børshaier, de såkalte oligarkene. I ettertid er det mange som har kritisert fremgangsmåten, ikke minst Kreml under Vladimir Putins ledelse.

Oligarkene selv og de unge fagfolkene de rekrutterte til bankene og bedriftene sine, har ofte teknisk utdannelse, og flere har internasjonel økonomiutdannelse. Uten den opprydningen de gjennomførte, ville store deler av basisindustrien ligget nede da den store etterspørselen etter fossilt brensel, mineraler og metaller inntraff på 2000-tallet.

Også fremover vil store deler av nasjonalinntekten komme fra disse industrigrenene, som foreløpig er nesten usynlige ved siden av alle forhåpningene Medvedev nå retter mot høyteknologisektoren. Oligarkenes er svært upopulære i Russland men den nye politikken må imidlertid utformes slik at den og styrker samhandlingen mellom russiske forskningsinstitusjoner og den eksisterende private råvarebaserte industrien. En videreutvikling av samarbeidet med utenlandske universiteter og selskap er og meget viktig.

En balansert rolle for staten

Uansett den nasjonale opinion, så reagerer det globale økonomiske markedet alltid negativt på land som er innblandet i mellomfolkelige konflikter. Kreml har åpent erklært sin vilje til å benytte industrileveranser som politisk pressmiddel. Fordi Russland er så avhengig av råvareeksporten, har landet allerede merket prisen for en slik politikk. Mange land har den senere tiden skaffet seg flere energileverandører enn Russland for å øke sin egen sikkerhet. Gamle og nye funn av olje og gass er blitt satt i produksjon, ikke minst i Nord-Amerika. Kapitalstrømmen ut av Russland etter konflikten med Georgia var svært omfattende.

Politiske kampanjer eller stabile vilkår for næringslivet?

I sine rapporter om innovasjonsklimaet i russisk industri har OECD pekt på betydningen av stabile nasjonale rammevilkår. Det gjelder å skape allment gode forutsetninger for nye virksomheter snarere enn å iverksette smale industripolitiske satsinger. Det er blitt nevnt flere vekstfaktorer som er velkjente fra andre land: stabile regelverk og lover, lav inflasjon, lav rente. Tilgangen til risikokapital har vært dårlig i Russland som en følge av manglende stabilitet i bankvesenet. Byråkrati er et problem i Russland, som i mange andre land.

Utenlandske direkteinvesteringer kan bidra med positiv teknologioverføring og en snarvei til teknologisk utvikling, særlig når utdannelsesnivået i mottakerlandet er så høyt som i Russland. OECD har imidlertid lagt vekt på at russerne må styrke lovgivningen for beskyttelse av intellektuell eiendom hvis de ønsker å stimulere overføringen av kunnskap fra utlandet. Her dreier det seg ikke bare om varemerker og copyright, men også om den avanserte teknologien som utenlandske selskaper kan tenkes å benytte i etableringer i Russland eller lisensiere til russiske virksomheter.

 
På forsiden nå