Leder, mandag 26. april 2010

Feire Bjørnson
med omtanke

I dag er det hundre år siden Bjørnstjerne Bjørnson døde.

Saken oppdateres.

Det er all grunn til å minnes ham som en betydelig samfunnsdebattant.

De siste årene har vi feiret Henrik Ibsen, Henrik Wergeland og Knut Hamsun. De store forfatterjubileene kommer på rekke og rad, og det er fare for at det melder seg en viss tretthet. Neste år er det Fridtjof Nansens og Roald Amundsens tur. Da er det 150 år siden Nansen ble født, og hundre år siden Amundsen ble førstemann på Sydpolen. Det er lett å gå surr i alle årstallene, men det er viktig å huske at de mennene det er snakk om, har hatt en avgjørende betydning for norsk identitet. En fornuftig måte å bruke jubileene på, kan være å tenke gjennom hva som er grunnlaget for nordmenns selvbilde i dag.

Bjørnstjerne Bjørnson var ikke en forfatter med litterære kvaliteter på høyde med Ibsen, Wergeland og Hamsun. Han var enormt populær i sin egen tid. 50000 mennesker møtte opp da hans legeme ble fraktet gjennom Oslos gater på vei til Vår Frelsers gravlund.

Hundre år senere må vi fastslå at lite av det han skrev har tålt tidens tann. «Synnøve Solbakken» og «En glad gutt» er mest interessant å lese som dokumenter fra en tid da Norge hadde stort behov for å styrke sin selvfølelse. Norge var i union med Sverige, og hvis vi skulle klare å løsrive oss, var det helt avgjørende å gi befolkningen større tro på seg selv.

Bjørnson bidro sterkt til det. Ikke bare gjennom sin diktning, men enda mer gjennom sine 30000 brev, mange av dem til sentrale norske og internasjonale politikere, og 5000 avisartikler. Han brukte sterke formuleringer, og hans intense nasjonalisme kan i dag virke komisk. I forbindelse med 17. mai skrev han for eksempel at «fjeldene selv ropte høit hurra».

Edvard Hoem, som har skrevet hans biografi, mener at Bjørnson var den merkeligste mannen i norgeshistorien. Han var full av motsetninger. Etter at han i flere tiår hadde vært en fandenivoldsk nasjonalist, skrev han i 1899 at «nationalisme er den farligste Fiende, som moderne Aand nu har». Han var også tilhenger av pangermanismen, en politisk ide om et nært fellesskap mellom alle germanske folk. Samme tankegods sto sentralt i nazismen.

Han var prestesønn, og gjentok flere ganger at han holdt fast ved sin barnetro. Senere ble han påvirket av Charles Darwin og utbasunerte at religionen er «trælldommens vugge». Når vi feirer Bjørnstjerne Bjørnson, skal vi gjøre det med omtanke. Han var med på å bygge en nasjon, og han var nødt til å bruke sterke virkemidler. I dag står Norge sterkt på egne ben, uten at vi trenger å rope så høyt som Bjørnson gjorde.

 
På forsiden nå