Kronikk, tirsdag 27. april 2010

Er tryggheten
viktigst av alt?

Noen ganger kan helt ulike saker henge sammen. Det kan da være nyttig med redskaper som hjelper oss til å forstå den sammenhengen de inngår i.

Saken oppdateres.

Den 6. og 7. april hadde Adressa oppslag om prosjektet «Tidlig trygg i Trondheim», mens vi den 9. april kunne lese om oppstarten av Trondheims lokallag av «Stopp datalagringsdirektivet». To helt ulike tema. Det ene handler om å samle informasjon om barna våre, for å kunne gripe tidlig inn overfor problemer relatert til psykisk helse og avvikende atferd. Det andre handler om å samle data om oss alle, med det siktemål å kunne forhindre alvorlig kriminalitet og terrorisme. To tema, to korte beskrivelser, men familielikhetene er vel relativt tydelige?

For tre år siden ble jeg som forelder invitert inn i «Tidlig trygg», et samarbeidsprosjekt mellom Trondheim kommune og psykologisk institutt ved NTNU. Med helsestasjonen som arena og et spørreskjema som basis, kunne jeg slik få sjansen til å bidra til mitt barns trygghet. Budskapet var at mange barn før eller senere får sosiale eller følelsesmessige vansker, og at mer kunnskap derfor er nødvendig. For desto tidligere fagfolkene vet, desto lettere kan de gripe inn og hjelpe. «Derfor vil vi kartlegge barns utvikling allerede fra 4-års alder...».

Våren 2010 sendte regjeringen datalagringsdirektivet ut til høring. EU-direktivet legger opp til at vår bruk av telefon, e-post og internett (hvem vi kommuniserer med, når og hvordan det kommuniseres, samt hvor vi kommuniserer fra) systematisk skal lagres. Tanken er at desto mer informasjon de som overvåker samfunnet har tilgang til, desto større er muligheten for å kunne avsløre og avverge kriminalitet. To gode og viktige tiltak tenker nok mange. Helt siden 1930-tallet har vi hatt med oss en idé om at samfunnslivet kan formes med basis i systematisk innhenting, bearbeiding og bruk av data. De siste årene har det imidlertid skjedd en forskyvning som vi kanskje ikke er like oppmerksom på, men som preger livene våre i høy grad: Forventningen om at vi ikke bare skal skape et velfunger-ende samfunn, men også ha et stadig mer skjerpet fokus på risikoen for at noe kan gå galt.

Dette risikofokuset er koblet til tanker om trygghet og sikkerhet. Det er som om det vestlige velferdssamfunnet har ført oss inn i en uendelig streben etter å gjøre alt stadig mer sikkert, trygt og godt. Og siden vi har innsett at dette verken oppnås med et liberalistisk «la-alt-flyte» eller et sosialistisk «planlegge-detaljert-og-totalt», har i søkt mot andre alternativer. Det vi kan omtale som risikodiskursen utgjør et slikt alternativ. Med faglig enkle ord kan en diskurs beskrives som en samfunnsmessig strømning som forteller oss hva som er sant, viktig, nødvendig og smart. Ved et gitt tidspunkt kan vi anta at det finnes en rekke ulikediskurser, der noen drar i samme retning, mens andre brytes mot hverandre – men der noen (i kortere eller lengre tid) vil ha ekstra mye kraft til å forme samfunnsutviklingen. Risikodiskursen har åpenbarten slik kraft.

Om vi lar oss føre med av denne diskursen, vil vi konkludere med at dagens norske samfunn stort sett fungerer bra, men at det finnes visse områder befengt med alvorlig risiko. Slike risikoer må motvirkes, noe vi kan oppnå blant annet gjennom å systematisk samle mest mulig data om fenomenet. Dette gir oversikt over landskapet, en mulighet til å se ulike faktorer i sammenheng, og slik også økt potensial til å kunne gripe inn og avverge framtidige problemer. På denne måten kan vi sikre et bedre omsorgssystem der færre barn faller utenfor, eventuelt konstruere bedre sikkerhetssystemer som gjør oss mer effektive i arbeidet mot alvorlig kriminalitet.Det er noe uimotståelig med denne diskursen. Og kanskje enda mer betenkelig; den er uten grenser. Det vil alltid finnes en mulighet til å samle enda flere data, til å redusere risikoene enda et hakk, tilå øke tryggheten og sikkerheten i samfunnet bare litt mer. I møtet med dette «men-det-er-jo-til-det-beste-for-oss-alle» føles det nesten umulig å yte motmakt.

Da jeg for tre år siden leste brosjyren fra «Tidlig trygg i Trondheim» kjente jeg en vond magefølelse. Skulle jeg slippe mitt barn inn i et system som ønsket å samle så mye og detaljert informasjon? Hva ville være effektene av å være del av dette systemet, for barna, og for foreldrene? Var ikke dette bare et nytt grep i forlengelsen av noe som ble foreslått igangsatt alt i 1998, rettet mot kartlegging av angst blant spedbarn? Den gang var budskapet at det skulle utvikles et dataprogram som kunne mates med opplysninger fra detaljerte spørreskjema. Lite ble imidlertid sagt om hvordan en skulle møte det enorme spranget fra babyens indre opplevelser, via foreldrenes forsøk på å oppfatte signaler, til det å plassere kanskje tvetydige tolkninger inn i et predefinert spørreskjema. En tolknings-prosess via så mange usikre ledd kunne neppe gi annet enn usikre svar. Derfor virket det så viktig å spørre hvordan resultat-ene ville bli brukt, spesielt dersom de lå i gråsonen mellom «innenfor» og «utenfor»? Ville helsesøstrene få grundig innføring i alle de metodiske problemene ved bruk av spørreskjema? Ville de bli manet til forsiktighet i møtet med foreldre og barn, ut fra en bevissthet om at tolkningsfeil kunne legitimere prosesser uten rot i virkeligheten?

Disse tankene ble vekket til live igjen nesten ti år senere, og førte til at jeg valgte å takke nei til deltagelse i «Tidlig trygg». For meg går det en linje derfra til mitt valg om å engasjere meg i «Stopp datalagringsdirektivet». Jeg kjenner en dyp skepsis overfor all den gode viljen som ligger til grunn: Forventningen om at våre barn skal «normaliseres» framstår som en velvillig, hjelpende hånd fra det offentlige, men det kan også ses som en makt som ikke helt overskuer effektene av egne grep. Forventningen om at vi skal oppnå sikkerhet mot kriminalitet gjennom systematisk overvåkning av hele samfunnet, kan tilsvarende framstå som et fornuftig grep til fellesskapets beste – eventuelt som iverksetting av en maktteknologi som ingen kan overskue konsekvensene av.

svein.hammer@gmail.com

 
På forsiden nå