På den annen side, tirsdag 27. april 2010

Husmor forbli i din grav

Nettet flommer plutselig over av norske husmor-blogger. Motkulturell verdikamp eller uproduktiv selvrealisering?

Saken oppdateres.

Et kjapt googlesøk viser nye trender i lille Norge. Overraskende mange kvinner har i det siste begynt å blogge om sin vei tilbake til husmorrollen. Noen kaller det en gjenerobring av egen kvinnelighet, mens andre går langt i å beskrive sin utvikling som en vei tilbake til kvinnens opprinnelige, tiltenkte oppgaver.

De fleste bloggene er svært så uskyldige greier hvor det skrytes av de siste hjemmestrikkede barneklærne eller legges ut fotodokumentasjon av håndarbeid, mat og bakverk. Det store flertall av dem som utgir seg for å være husmødre beskriver det som en hobby ved siden av sitt yrkesliv. Urovekkende mange skriver allikevel om at de har sluttet å arbeide for å vie seg til barn, hus og hjem, eller drømmer om å kunne gjøre det.

Et tilbakeblikk på husmorrollens utvikling er nødvendig for å sette den sistnevnte gruppen bloggere inn i en sammenheng. Målet for etterkrigstidens familier var at mannen skulle ha høy nok inntekt til at konen slapp å gå ut i arbeidslivet, og dermed kun jobbet som husmor. 1960- og 70-tallets nedbrytning av forestillingene om kjønnenes spesifikke oppgaver skapte så idealet om likestilling og deling av hjemlige plikter som skulle gi kvinnene muligheter til å gå ut i yrkeslivet. Det er denne utviklingen mange av de verdikonservative bloggerne vil til livs.

Yrkeslivet beskrives ofte av disse som uforenlig med kvinnens «ekte», oppgaver. I tillegg brukes argumentet om at feminisme handler om kvinnelig valgfrihet, og da kan også det å velge å ikke ha en karriere være en feministisk handling. Dersom man kun lar debatten gå på det prinsipielle plan er det vanskelig å argumentere mot en slik retorikk, men heldigvis dreier dette seg om mye mer enn kvinners valgfrihet. Mer enn kun å vurderes som kjønnskamp må husmorrollen også ses i et verdiskapningsperspektiv.

Det hersker ingen tvil om at likestillingen som kom i 60- og 70-årene skapte en eksplosjon i produksjon og forskning. Sett med samfunnsøkonomiske briller er dette regnestykket enkelt. Kvinner utgjør ca. 50 prosent av den produktive befolkning. De samfunn som reserverer arbeidslivet og forskningen for menn går aldri på mer enn halv maskin. De som jobber for full kvinnelig sysselsetting streber på sin side mot full gass. Likestillingen i arbeidslivet er dermed ikke bare et prinsippspørsmål. Det er en forutsetning for samfunnsmessig konkurransedyktighet.

Husmorbloggene er i all hovedsak ikke tegn på annet enn at mange kvinner ønsker å vie mer av fritiden sin til huslige sysler, og ingen har rett til å sette seg til doms over det.

At andre kvinner gjennom husmorbloggene forsøker å fremstille et liv utenfor arbeidslivet som et stort samfunnsmessig bidrag blir noe helt annet. I et samfunnsøkonomisk perspektiv bidrar husmoren like lite til samfunnet som andre arbeidsføre mennesker som velger å ikke arbeide. Nyere forskning viser i tillegg at barn som har gått i barnehage ofte har bedre sosiale-, språklige- og empatiske evner når de kommer i skolemoden alder enn de som har vært hjemme. Dette svekker ytterligere argumentasjonen om husmoryrkets allmenne verdi.

Man kan ikke nekte voksne, rike kvinner å leve som husmødre. De skaper utvilsomt mye hygge for sine barn, og gjør livene behagelige for sine menn. Man må allikevel stille alvorlige spørsmål til en del bloggere og samfunnsdebattanters forsøk på å gjøre sin egen og andres selvrealisering til et samfunnsgagnlig verdivalg. Skal vi i en ny og hardere global virkelighet fortsatt være konkurransedyktig på forskning og produksjon må husmoren forbli i sin grav.

d.johansen.post@gmail.com

 
        
            (Foto: Nils H. Toldnes)

  Foto: Nils H. Toldnes

På forsiden nå