På blokka, torsdag 29. april 2010

Svinet som ble en and

I går var det ett år siden helseminister Bjarne Håkon Hanssen dømte 13 000 av oss til døden. Bærer vi nag for det? Nei, men vi føler oss ganske dumme.

Saken oppdateres.

Hanssen er allerede godt gjemt i en av pengebingene til onkel Skrue, men svineinfluensaen glemmer vi ikke – aller minst USA-korrespondent Tove Bjørgaas som med kulerunde øyne over munnbindet rapporterte nasalt på direkten fra dødens by – Mexico City. Noen av oss tenkte – gud, dette nye viruset må være livstruende greier, det sitter allerede i mikrofonen! I et grøss av angst husket vi brokker av skolelærdom om svartedauden da den eneste aktive formen for smittebekjempelse var å løpe ut med øks og slå i hjel fremmede som kom over fjellet.

Men allerede ved neste sending var munnbindet borte, og vi kunne med noe lavere puls planlegge fremtiden: Hvor kunne vi gjemme oss, var hytta et tryggere sted og tilstrekkelig forsynt med mat og ammunisjon? Overdriver jeg nå, og lever vi ikke i en opplyst tid, vil mange spørre?

Da vil jeg svare at midten av 1980-tallet også var en opplyst tid. Da kom en ny svartedaude – aidssmitten - til landet, og en ellers sindig overlege ved Ullevål sykehus predikerte at om seks år ville en halv million nordmenn være smittet. I et stingende øyeblikk kan vi minnes det som om hele etterkrigstidens fremtidsoptimisme stanset.

I en Scanfact-undersøkelse kom det frem at seks av ti nordmenn mente det var forbundet med livsfare å berøre og omgås homofile. Lederen for landets fengselsbetjenter uttalte at en aidssmittet fange var farligere enn et ladd våpen. Selveste helsedirektøren, Torbjørn Mork, advarte folk mot å ta hull i ørene eller å la seg tatovere. Da – som nå sist under svineinfluensaen – var journalistenes respekt for en hvit frakk, en forskertittel, selv for en sølle publisert fagartikkel – nesten uten grenser. Og da hadde ikke selveste gjedden i sivet – den internasjonale medisinindustrien – vokst seg like sterk som i dag. Da var det ikke bare snakk om penger – hvilket det meste er i dag.

Var svineinfluensaen en avisand? Nei, og i så fall godt hjulpet på vannet av WHO, verdens helseorganisasjon, som 11. juni i fjor klassifiserte influensaen som pandemi og dermed sjøsatte en kontrakt til ufattelige mange milliarder for den internasjonale legemiddelindustrien. For første gang på 40 år ble det ringt med stormklokken. Hvorfor? Det skal nå granskes.

Det er det minste man kan forlange. Hvorfor utløste en mild og tilsynelatende ganske ufarlig influensaepidemi panikk og massevaksinasjon i den rike del av verden – og følgelig milliardinntekter til legemiddelindustrien? De fakta som til nå har sivet ut om hvordan WHO arbeider, er ikke akkurat tillitvekkende. Avgjørelsen i det lukkede rom ble ikke bare fattet i samråd med eksperter fra den internasjonale vaksineindustrien, men det skjedde også på grunnlag av en utvanning av selve pandemibegrepet.

Det skal mer enn noen kamferdråper på en sukkerbit – min barndoms medisin mot det meste – for at vi skal føle oss beroliget. Og hvordan skal en uavhengig pandemiberedskap noen gang kunne bygges opp i en verden der stort sett all medisinsk forskning skjer i regi av privat legemiddelindustri? Sluttregningen venter vi ennå på – også den som gjelder runde to som vi aldri fikk bruk for.

Det var en dyr måte å lære verden å vaske hendene på.

 
        
            (Foto: Jens Søraa)

  Foto: Jens Søraa

På forsiden nå