På den annen side, onsdag 9. juni 2010

Hva om Israel har rett denne gangen?

Har vi blitt så vant til å se Israel som overgriperen, at vi ikke lenger tar oss bryet med å sjekke fakta og stille kritiske spørsmål?

Saken oppdateres.

Bakgrunnen er den blodige flotilla-aksjonen om bord på skipet «Mavi Marmara», som mandag sist uke krevde ni menneskeliv og skadet mange flere.

Skipet var del av en humanitær flotilla som seilte fra Kypros, med den hensikt å bryte blokaden på Gazastripen. Og i kjølvannet av hendelsen har raseriet derfor vært stort. Allerede samme kveld ble det organisert en rekke demonstrasjoner rettet mot Israel, også i Norge.

Hendelsesforløpet er imidlertid uklart; flere av aktivistene som var ombord, hevder at de israelske soldatene startet skytingen uprovosert. Soldatene forteller imidlertid en annen historie: –Vi forventet fredelige aktivister. Men vi ble angrepet, og skjøt i selvforsvar.

Her i Israel har informasjon som underbygger soldatenes versjon, dominert diskursen. Videoklipp viser marinejegere som blir angrepet av rasende mobb. Hendelsen har videre blitt tillagt en utvidet dimensjon, med vektleggingen av flere av passasjerenes tilknytning til internasjonale terrornettverk. Utbredt iransk støtte til islamistiske terrororganisasjoner er velkjent. Israelske myndigheter hevder dessuten å knytte medorganisatoren, tyrkiske islamistisk-humanitære IHH, til regjeringspartiet i Tyrkia, AKP.

Intervjuer med pårørende i tyrkisk presse som sier at deres drepte ønsket martyrdøden, har styrket soldatenes versjon. Slettede, men gjenopprettede, fotografier publisert i den tyrkiske avisen Hürriyet viser skadde soldater og voldelige aktivister, som også underbygger Israels versjon av forløpet.

Selv om dette har sivet gjennom internasjonalt, har fordømmingen av israelsk aggresjon på båten fortsatt. I Norge har Facebook-gruppen «Vi som fordømmer Israels massakre mot hjelpekonvoien til Gaza» rundt 14500 medlemmer. Og Sven Egil Omdal har i blant annet Adresseavisen avskrevet all informasjon som taler til Israels fordel, som myndighetsstyrt propaganda.

Selvsagt forsvarer dette ikke sivile lidelser på Gazastripen forårsaket av blokaden. Ei heller Israels okkupasjon av Vestbredden eller bosetningsutbyggingen, som hindrer en fredelig løsning på konflikten med palestinerne. Men: Hva om Israel nå for en gangs skyld har rett? Hva om flotilla-hendelsen virkelig var iscenesatt av islamistiske jihadister? Og hva om disse kuppet fredsaktivistenes gode hensikter, med et mål nettopp om å vise israelske soldater med blod på hendene?

Statsminister Recep Tayyip Erdrogan har aktivt bygget opp om den tyrkiske grasrotas demonstrasjoner. I bakgrunnen ser en formasjonen av et Tyrkia som nettopp ved hjelp av agitasjonen mot Israel, er i ferd med å etablere seg som en sentral makt i den islamske og arabiske verden.

Og på bølgen av Israel-kritikk har iransk røde halvmåne nå annonsert at de også vil sende nødhjelpsbåter til Gaza. Irans president Mahmoud Ahmadinejads svært konfronterende linje overfor Israel er velkjent. Båtene når nok ikke frem, men fremstøtet fremstår allikevel utvilsomt som en dårlig fordekt provokasjon.

Alt dette har stort sett blitt møtt med en ambivalent taushet i Vesten. Få har reagert når Erdrogan har agitert demonstranter som hyller Hamas-martyrer. Og få fordømmer Ahmadinejads «humanitære» fremstøt som en fortsettelse av hans aggressive linje mot Israel.

Poenget er at en ukritisk tilnærming, der Israel automatisk fordømmes, bidrar til å legitimere og å gi næring til regionale krigshissere. For når verdensopinionen tar det for gitt at Israel er overgriperen, er risikoen ved å provosere og havne i konfrontasjon med landet også mindre.

Jeg vet ikke hva sannheten er. Og kanskje vil den aldri komme frem i sin helhet. Men det er foruroligende når det synes å være så lett å kritisere Israel at en ikke vurderer foreliggende fakta.

karin.abraham@gmail.com

 
På forsiden nå