På den annen side, 11. juni 2010

To tanker samtidig

Jeg hater floskler, for eksempel uttrykket at «det går an å ha to tanker i hodet samtidig».

Saken oppdateres.

Men ok; det går an å ha to tanker i hodet samtidig, og ikke bare det: Det er nødvendig å ha to tanker i hodet samtidig. Minst to tanker. For eksempel 1) at Israels behandling av befolkningen i Gaza er utålelig, og 2) at mange fredsvenner og vestlige intellektuelle lefler med reaksjonære, totalitære og antisemittiske krefter.

La oss ta Israel først. Det er i virkeligheten lett å gjøre seg ferdig med Israel og israelske myndigheters maktarroganse og menneskeforakt. Som den israelske kommentatoren Bradley Burston formulerer det i avisen Haaretz: –Vi forsvarer ikke lenger Israel. Vi forsvarer nå den israelske blokaden av Gaza, som er i ferd med å bli Israels Vietnam. Og resultatet av blokaden kan bli minst like kostbar for Israel som krigen i Gaza. Blokaden er uforsvarlig både politisk og moralsk. Man bekjemper ikke Hamas ved å straffe og ydmyke en og en halv million innesperrede mennesker på Gazastripen, mennesker som blir mer og mer frustrerte og mer og mer mottakelige for islamistisk propaganda etter hvert som blokaden og ydmykelsene fortsetter. Israel må, som alle andre land, vurderes ut fra konsekvensene av sine handlinger. Og verdenssamfunnet, med USA i spissen, må snart gjøre dette klart for den israelske regjering.

Men islamistene og deres venner i Vesten gjør ikke situasjonen enklere. Man kan ikke lukke øynene for det faktum at i den internasjonale Gaza-konvoien befant det seg muslimske fundamentalister som ikke ønsker noen fredsslutning i Midtøsten, og som derfor uttrykker glede over at den israelske aksjonen – delvis ved hjelp av dem selv, personer med forbindelse til Al Qaida – endte i et blodbad på dekket av «Mavi Marmara».

Det er for meg komplett uforståelig at fredsvenner, humanister og intellektuelle kan ta så lett på Hamas, en bevegelse som har som uttrykt mål å utslette staten Israel, som henretter sine ideologiske avvikere foran øynene på koner og barn, og som er tilhenger av et reaksjonært gudestyre i Palestina. Hvordan er det mulig for mennesker som sier at de kjemper for likestilling, menneskerettigheter og demokrati, å alliere seg med islamister?

Europeiske regjeringer og institusjoner gjør naturligvis ikke det. De allierer seg ikke med islamister, men de tolerer dem. Når den svenske kunstneren og kunstkritikeren Lars Vilks får hjemmet sitt påtent og han selv blir angrepet av et tjuetall islamister under en forelesning på universitetet i Uppsala, er det ikke islamistene, men Vilks som får beskjed om å holde seg borte fra universitetet. Og fra svensk presse og svenske politikere blir angrepene på kunstneren møtt med øredøvende taushet, helt til Sydsvenska Dagbladet på lederplass spør hva i all verden det er som skjer: Statsminister Fredrik Reinfeldt er taus, ikke et pip fra Mona Sahlin, mens den svenske Publicistklubben, hvis hovedmål er å stå vakt om trykke- og ytringsfriheten, velger å kritisere – ikke de islamistiske angriperne og dem Shabana Rehman kaller Allahs hooligans, men Lars Vilks.

Den svenske Publicistklubbener i det minste tro mot sine egne tradisjoner: Da klubben i 1939 skulle velge ny leder, ble den eminente redaktøren og store anti-nazisten Torgny Segerstedt spurt om han kunne tenke seg å være kandidat. Han svarte ja, men fikk brev fra valgkomiteens formann, som ba Segerstedt trekke sitt kandidatur, fordi det ville bli oppfattet som om klubben tok stilling mot Nazi-Tyskland!

Segerstedt nektet å trekke seg, men han tapte valget, mot en redaktør som var bekvem med regjeringens ettergivelsespolitikk, og som mente ytringsfriheten måtte «forvaltes med fornuft» og ikke «misbrukes».

Det hender at historien gjentar seg...

kokkvold@online.no



På forsiden nå