Kronikk onsdag 28. juli 2010

Mellom Odin og Kristus

En av våre nasjonale myter er at slaget på Stiklestad 29. juli 1030 stod mellom forsvarere av hedendommen og kristningskongen Olav Haraldssons hær.

  Foto: CHRISTER S. JOHNSEN

Saken oppdateres.

En av våre nasjonale myter er at slaget på Stiklestad 29. juli 1030 stod mellom forsvarere av hedendommen og kristningskongen Olav Haraldssons hær. At Olav har fått æren av å ha kristnet ”ferdig” Norge, er nok et resultat av hans virkningshistorie som Norges nasjonalhelgen. De senere års forskning har vist at dette er et forenklet syn på religionsskiftet. Overgangen fra hedendommen eller den norrøne, førkristne religionen var en kompleks kulturell prosess som foregikk i århundrene før og etter 1030. Hva var da egentlig Olavs rolle i religionsskiftet? Her må vi skille mellom de faktiske hendelser og de mytiske/legendariske som er produkt av hans helgenstatus.



Når det gjelder slaget på Stiklestad, var dette like mye en maktkamp som en religionskamp. Det var kristne og hedninger i begge hærene. At Olav etter sin død ble oppfattet som en helgen, har flere forklaringer hvor de religiøse og politiske aspekter er vevd inn i hverandre. Helgenkåringen kan forklares som en norsk variant av en maktstrategi vi kan kalle politisk helgenkåring. Dette var en populær strategi i de nordeuropeiske landene, og ikke minst i England da kristendommen bredte seg nordover. De kristne kongene som kjempet for den nye religionen, og døde, ble oppfattet både som martyrer og stamfedre for de nye kristne dynastiene.



Helgenkåringen av Olav kan forstås som en politisk helgenkåring. Da landet kom under dansk styre etter Olavs fall, og de trønderske høvdingene ble misfornøyd med situasjonen, fant helgenkåringen sted. Det er ikke tilfeldig at den mest aktive i denne prosessen, var trønderhøvdingen Einar Tambarskjelve, en av Olavs hardeste motstandere. Einar var også den hissigste til å angripe den danske kongemoren Alfiva da hun betvilte Olavs hellighet. Olav ble imidlertid erklært hellig, og en helgenkult ble etablert med Klemenskirken som den første gravkirken. Senere ble helgenskrinet flyttet rundt i byen etter hvor den regjerende kongen hadde behov for en religiøs legitimering av sin makt. Kongene som regnet seg som Olavs arvtakere, viste dette ved at de åpnet helgenkongens skrin og klippet kongens hår og negler.



Til tross for at de maktpolitiske motivene bak helgenkåringen av Olav er åpenbare, kan vi også stille spørsmål om dette er hele forklaringen på helgenkongens plutselige popularitet. Selv Snorre som stort sett gir et rasjonalistisk bilde av helgenkåringen, vektlegger den folkelige bevegelsen som førte til at Olav ble oppfattet som en hellig mann. Her er det nok flere faktorer som har virket sammen, både Olavs karismatiske personlighet, uårene under den danske kongemoren Alfivas styre og en generell kontinuitet i religiøs praksis fra hedendom til kristendom. Legenden forteller at det sprang fram en kilde hvor kongens lik hadde stått i Nidaros. Dette vannet hadde helbredende kraft. Her er det nok snakk om en kristen tilpassing av førkristen kult av hellige kilder.



På den andre siden kan de mange legender om kongens helbredende kraft mens han var i live, bygge på en folkelig oppfatning av han som en god ”healer”. Uåret som inntraff kunne blant folk fortolkes som en straff for at de hadde drept kongen. I det førkristne samfunnet var kongen særlig ansvarlig for å skaffe godt år og fred, en rolle som også ble tildelt helgenkongen Olav. I et skaldedikt fra året etter helgenkåringen, sier skalden at Olav kan skaffe folk godt år og fred fra Gud selv. Mens man før blotet til de hedenske guder for å få godt år og fred, henvendte man seg altså etter kristningen til helgenkongen og den kristne gud. Det er her snakk om en form for kontinuitet i den religiøse praksis. Før kristningen hadde kongene og høvdingene et særlig ansvarlig for å sikre godt år og fred ved å lede blotene.



I førkristen tid var etablering av mytiske genealogier som regnet herskerens ætt tilbake til gudene, en vesentlig strategi for å legitimere makt. Ved religionsskiftet ble disse genealogiene tilpasset kristne mytiske skikkelser, samtidig som de fortsatt betraktet de hedenske guder som kongelige stamfedre. I sagaene finner vi således kongegenealogier som har med både Adam og Eva, Noah og de hedenske gudene. De angelsaksiske kongene regnet ætta si tilbake til Wodan/Odin. Dette gjaldt også Olav Haraldsson som ifølge Snorre stammet fra de svenske ynglingekongene som regnet seg som etterkommere av Odin, Njord og Frøy. I den kristne middelalder var det særlig Odin som ble oppfattet som hedendommens kongegud. Dette er vel grunnen til at flere sagaforfattere impliserer en forbindelse mellom Odin og Olav. Det kan dreie seg om et møte mellom den kristne kongen og Odin som en hedensk skikkelse. Møtene ender alltid med at Olav utklasser representanten for hedendommen, gjerne med å slå han i hodet med bønneboken sin.



I andre tilfeller er relasjonen mellom Olav og Odin mer tilslørt. Rane kongsfostre som vanligvis er oppfattet som en historisk skikkelse, kan fortolkes som en forkledd Odin. I flere sagaer opptrer Odin i skikkelse av bonden Rane. Rane kongsfostre har dessuten en sentral rolle i sagnet om Olavs fødsel hvor Rane forløser Åsta med den hedenske kong Olav Geirstadalvs belte. Den nyfødte Olav arvet den hedenske kongens ring, sverd og navn, og ble som voksen anklaget for å betrakte seg selv som den gjenfødte hedenske kongen, noe han selvfølgelig som en god kristen benektet.



En trekk ved helgenkåringen av Olav som forener det politiske og religiøse, er martyrrollen. Gjennom sitt martyrium oppnådde Olav å bli kronet med martyrkronen som guds utvalgte. Dette er grunnen til at Olav, som aldri ble kronet som jordisk konge, i avbildninger og statuer framstilles med krone. I Olavs tilfelle var martyrrollen ikke bare betinget av hans død for den nye troen; han døde også som Kristus. I avbildninger og sagaer finner vi Stiklestad framstilt som en norsk variant av Golgata hvor Olav blir pisket, tornekronet og korsfestet. I sagaene hylles han som en nordisk Kristus som renset de nordiske folkene for synd.



Helgenkåringen av Olav Haraldsson er et komplekst fenomen hvor elementer av religion og politikk føres sammen i én skikkelse. Både kultisk og mytisk viderefører helgenkongen den hedenske religionen samtidig som han eksemplifiserer den nye. Olav personifiserer religionsskiftet, og i fortolkningen av hans livshistorie møtes den gamle Odin og den nye Kristus.

 
        
            (Foto: CHRISTER S. JOHNSEN)

  Foto: CHRISTER S. JOHNSEN

Gikk du glipp av disse?
 
 
 
 
 
 
På forsiden nå