Kommentar fredag 30. juli 2010

En bombe til besvær

Ytringsfrihet har alltid hatt sin pris.

  Foto: SCANPIX

Saken oppdateres.

Spør den danske avistegneren Kurt Westergaard som ble tvunget til å legge bort pennen etter at han hadde tegnet profeten med bomber i turbanen.

Eller medieselskapet WikiLeak som i disse dager har avslørt viktige, bevisst fortiede sider ved krigen i Afghanistan, og som nå beskyldes for landsforræderi. Den ventede motild er alltid raskt tent i slike spørsmål..

Desto gledeligere er det å fastslå at åtte av ti av spurte i dagens undersøkelse offentliggjort her i Adresseavisen, mener at det er viktigst å ta hensyn til ytringsfrihet i forhold til religion. Men uttrykker ikke det et kunstig motsetningsforhold? For uten ytringsfrihet ville vi heller ikke hatt mulighet til å praktisere den religion vi foretrekker. Ytringsfriheten er derfor en forutsetning for en lang rekke friheter som vi tar for gitt.

Derfor er det mer enn en pussighet – snarere et drøyt paradoks – at mens vår religion og våre kirkesamfunn alltid har stått sterkt, har ytringsfriheten hatt lav status – i det minste vært lite påaktet og debattert i Norge.

Den har ikke den teflonkarakter som innbyr til debatt verken i offentligheten eller i nasjonalforsamlingen og som gir oppslag eller ”kred” ute hos det store publikum.

Men den er der som en ofte godt skjult garantist for at vi i vårt åpne samfunn tillater de krenkende, kontroversielle og tidvis kriminelle meninger (ikke handlinger), og som en godt skjult skam over at Høyesterett så sent som i 1957 påbød inndragning av restopplaget av Agnar Mykles ”Sangen om den røde rubin”. Lengre er det ikke siden bokbålene brant, også hos oss. Det som hos noen ofte oppfattes som obskønt, må også få plass.

Religionen har tilsynelatende tapt sin kraft. Den norske kirke er liberalisert i tråd med det som ellers har skjedd i vårt samfunn, og det er lenge, lenge siden en norsk biskop snakket med refsende kraft fra prekestolen, og hoder ble bøyd bortetter kirkebenkene. Det betyr ikke at troen er blitt utryddet. Den har snarere tatt andre veier – mer på det private plan og mer i den enkeltes hode.

Og hva er norsk, samlende kristenhet? Hva er norske, kristne verdier i dag, hva er de representert av: Læstadianere høye på brus og saliggjørende gudsord, samlet på stevne i Finland, slik de ble skildret i siste nummer av A-magasinet, eller norske biskoper som stiller opp i TV og ”korer” for den tidligere rabagasten, nå nyfrelste Hank von Helvete? Det er vanskelig å finne fellesnevneren. I hvert fall må man klart trekke grensene mellom de evige og de tidsavhengige religionsverdiene. Her er ikke kirkens folk klare nok.

I Norge har vi brukt flere tiår på å late som at religionen ikke lenger eksisterer som samfunnskraft eller som en daglig størrelse i mange menneskers liv. Det gjør den selvsagt, men i en annen og mer dempet form.

Slik er det ikke overalt her i verden. Det fikk vi en kraftig påminnelse om da den danske avisa Jyllandsposten trykte sine berømte Muhammed-tegninger i 2005.

Store deler av den muslimske verden eksploderte. Danske og norske flagg ble brent. (Kanskje var det korset som ”trigget” massene?). Ambassader ble påtent og gatene invadert av demonstrerende menneskemasser. Tegneren Westergaard ble fysisk overfalt og har nå – etter mange påkjenninger – funnet det klokest å pensjonere seg. To overfallsmenn sitter allerede i fengsel for anslaget mot den svenske tegneren Lars Vilks. Det er sånt vi frykter i åpne samfunn som våre. Det er det frie ord som trues.

Ikke en dag eller en uke går uten at det skrives eller snakkes om islam og muslimer i norske medier. Så sent som i vinter demonstrerte muslimske drosjesjåfører i Oslo heftig mot trykkingen av en tegning i Dagbladet, en gris med navnet ”Muhammed” skrevet på seg. Dagbladet unnskyldte seg med at tegningen var ment som en illustrasjon til en sak som lå ute på nettet (!).

Er skandinaviske medier i ferd med å bli forsiktigere, skremt av det som har skjedd?

Mye tyder på det. Danske ”Politiken”har gått ut med en vag og dårlig begrunnet unnskyldning for å ha trykket Muhammed-tegninger – og kaller det på lederplass for et ”forlik” med profeten Muhammeds etterkommere. Dette er balansekunst på høyt nivå. Avisen har da også blitt kraftig kritisert av andre medier.

Men lederskribenten har et viktig poeng når han understreker at ytringsfriheten er uendelig verdifull, og at ”denne frihed vokser, hvis man kan ytre seg med troværdighed”.

I den utstrekning vi fører en debatt om ytringsfrihet her til lands, glemmer vi at den også medfører ansvar. Om jeg på blankt mål sier om et annet menneske at han/hun er en idiot eller det som verre er, eller at jeg sårer et anelsesløst menneske på verst tenkelige vis, er det innenfor injurielovgivningen slik den ikke fungerer i dag, svært liten sjanse for å bli dømt. I et samfunn som vårt er injurielovgivningen bortimot sovende.

Derfor er – med henvisning til ytringsfriheten - et svevende: ”Jeg har rett til å si det”, ikke annet enn et ufullstendig svar. Ytringsfriheten er ment å være en juridisk og politisk beskyttelse. Det er det vi skal forsvare, også retten til å trykke eller si ting vi inderlig misliker. Det handler også om det åpne samfunnets beskyttelse av den som tenker annerledes.

Dette tar pressens egen Vær Varsom-plakat på utmerket vis høyde for når det i punkt 4.3 heter: ”Vis respekt for menneskers egenart og identitet, privatliv, rase, nasjonalitet og livssyn”.

I den løpende debatten som vi fører om innvandring, ganske intenst akkurat nå, dukker alltid spørsmålet opp om ”dem” kontra ”vi”. Hvem er nordmenn? Da er det fornuftig å kanskje svare slik: Alle som støtter opp om vestlige kjerneverdier som ytringsfrihet, demokrati, likestilling og synet på alle mennesker som likeverdige, har krav på å bli betraktet som fullgode nordmenn.

For det skjer store forandringer der ute. Akkurat nå er danskene mest overrasket over en fersk statistikk som viser at etnisk danske kvinner føder flere barn enn de med innvandrerbakgrunn. Den siste gruppen søker nå mer mot utdanning.



 
        
            (Foto: SCANPIX)

  Foto: SCANPIX

På forsiden nå