På den annen side, onsdag 18. august

Om å klone sin svigermor

Det er noe som mangler i den kommunale omsorgen, til tross for alle rettigheter den enkelte har fått.

Saken oppdateres.

Jeg hadde et hjertelig forhold til min svigermor. Hun er borte nå, men jeg la ikke skjul på at jeg gjerne skulle klonet henne. Én til hver kommune i landet, minst. Hun ga meg et annet syn på det som min generasjons unge leger litt nedlatende omtalte som «de veldedige damene».

Disse entusiastene blant borgerskapets ressursrike kvinner som fant seg en sak å brenne for. Min svigermor fant seg flere. Hun reiste en langvarig kampanje mot krigsleker for barn, hun deltok i fredsmarsjer rundt om i verden og hun var knallsikker på at atomvåpen var en dårlig idé. Men det største og mest langvarige arbeidet hun la bak seg, må ha vært innsatsen for å få reist og drevet et hjem for barn og voksne med cerebral parese. Jeg fikk aldri sjansen til å besøke den institusjonen hun og den lokale cerebral parese-foreningen fikk bygget, først med privat innsats og masse dugnader, etter hvert med fylkeskommunens finansiering. Et hjem for rundt 25 beboere fra de nærliggende kommunene, med egen barneavdeling. Og etter det jeg hører nettopp et «hjem», med egen kokke, gartner, fysioterapeut, ergoterapeut og skole med egne lærere. Et fungerende fagmiljø der kokka på kjøkkenet kanskje var den viktigste: Hjemmelaget mat, duft av nylagde vafler og felles måltider var etter sigende hjemmets kjerne. Og del av det romslige sosiale livet som utviklet seg, med naboer og pårørende stadig innom.

Men allerede tidlig på 1990-tallet var institusjonen under nedbygging. Min svigermor var ikke der lenger. Men helt konkret var det den såkalte HVPU-reformen som tok den, «ansvarsreformen» fra 1991, som oppløste det sentraliserte Helsevern for psykisk utviklingshemmede – HVPU – og påla de enkelte kommunene å ta seg av omsorgen for de psykisk utviklingshemmede og for personer med cerebral parese. Beboerne skulle hjem til sine egne hjemstedskommuner. De skulle integreres og normaliseres. Det var mye god sosialpolitiske tenkning bak denne reformen. Først og fremst at de svære sentralinstitusjonene ble avviklet. Noen av oss husker «Gro-saken» fra Klæbu pleiehjem og andre mindre hyggelige eksempler fra den tiden. Institusjonene var for store, og mange mistet kontakten med hjemstedet, sin egen familie og sin egen historie.

Men reformen har skapt nye problemer. Og det er derfor jeg nå skulle ønske jeg kunnet klonet min svigermor og hennes lille institusjon. For det er noe som mangler i den kommunale omsorgen, til tross for alle rettigheter den enkelte har fått til egen bolig, med gode hjelpemidler og personlige pleiere og assistenter. Oftere enn jeg liker, ser jeg at de fine leilighetene og de små bofellesskapene blir til sosiale isolater, der ensomheten for noen av beboerne blir bortimot uutholdelig. Kan det være slik at nedbyggingen av institusjoner under den gamle HVPU-omsorgen nå er gått så langt at vi nå plasserer beboere i egne leiligheter der et stort sosialt vakuum er den tydeligste fellenevneren? Ikke noe felles kjøkken, ingen kokke, få daglige rutiner som bringer dem i kontakt med andre i samme situasjon, og et svakt felles fagmiljø for de ansatte. For mange blir det mest tv-en, hører jeg som fastlege.

Jeg undrer meg noen ganger på om ikke de små eller mellomstore institusjoner med et større fagmiljø kunne vært et bedre alternativ. Muligens også en bedre utnyttelse av ressurser. Så kunne vi selvsagt diskutere hvor store de burde være. Men det er et stort spillerom mellom de store sentralinstitusjonene og dagens eneboerskap. Spørsmålet er om de beste av disse institusjonene faktisk var avhengig av ildsjeler som min svigermor, og i så fall – om disse entusiastiske og kyndige ildsjelene finnes i dag. For det var mer med min svigermor: Hun var rasende god til å lage mat og skape hygge rundt måltider. Det er enda en grunn til at hun burde vært klonet i tide.

steinar.westin@ntnu.no

På forsiden nå