Kronikk, tirsdag 24. august 2010

Fram og tilbake er
like langt

Og faren er at vi underveis ikke har vi lært mye verken om fenomenet eller ordet. I disse dager er det vurdering i skolen det gjelder, og en diskusjon som raskt penses inn på karakterer, og ofte ender opp som politiserte diskusjoner for eller i mot.

Saken oppdateres.

Interessant forskning har kommet fra Sverige i disse dager hvor de har bestemt seg for å gjeninnføre karakterer fra 6. trinn (Sjögren, 2010: Betygsatta barn – spelar det nogon roll i längden). Forskningen viser at barn av foreldre med lav utdanning taper på ikke å ha karakterer i skolen. Av hundre barn var det statistisk sett to til tre gutter og to til fire jenter som ikke tok videregående skole som følge av at karakterer i ungdomsskolen var avskaffet. Sønner av høytutdannede foreldre var de eneste som tjente på ikke å ha karakterer i ungdomsskolen. Av hundre gutter i denne gruppen gikk to til fire flere videre på universitet/høgskole sammenliknet med dem som fikk karakterer. Forskningsrapporten er basert på Statistiska centralbyrån i Sverige for individer født mellom 1954 og 1974, samt spørreundersøkelser.

Vi avskaffet aldri karakterene i ungdomsskolen i Norge, men de svenske resultatene nører likevel opp under debatten om karakterer også her. Det dreier seg om ønsker om å innføre karakterer tidligere i skoleløpet. (Allerede fra 5. trinn (Frp.) eller 7. trinn (Høyre)). Og om forbedring av systematikk rundt våre tilbakemeldingsrutiner overfor elever, herunder karakterenes funksjon og innhold. Kriterie-utvikling og beskrivelse av kompetanse er en viktig del. Etter innføring av ny forskrift om vurdering i skolen høsten 2009, beveger vi oss mot et praktisk, i sammenheng (kontekstuelt) og personlig vurderingsparadigme med vekt på elevmedvirkning, selvvurdering og utvikling av elevers autonomi. Autonomi forstått som frihet til å velge, selvstendighet og uavhengighet. Elevenes innsikt i og bevissthet om både hva innholdet i karakterene er, hva de betyr og hvordan de virker blir viktig. I tillegg kommer utvikling av innsikt i og bevissthet om arbeid for å oppnå en bestemt karakter og hva som skal til for å lykkes.

I skrivende stund publiseres nettopp en rapport om hvor viktig ungdomsskolekarakterer er og at de kan avgjøre ens fremtid (Kunnskapsdepartementet 15/6-10). En elev som f.eks går fra karakteren to til tre, øker sjansene med hele 35 prosent for å fullføre videregående opplæring. Rapporten bekrefter videre at den som ikke fullfører videregående opplæring har langt større sjanse for å havne i fengsel, på uføretrygd eller ende opp som arbeidsledig.

Og nå kan karakterdebatten bli spennende, men ikke som en debatt for eller mot, men som en anledning til å diskutere de mekanismene som kan ligge bak slike resultater som foreligger fra Sverige og samtidig både stedfeste (situere) og gi retning til vårt eget arbeide med å forbedre våre vurderingspraksiser og autonomi. Det er helt i tråd med det forfatteren også selv sier: «Dessverre kan denne studien ikke klargjøre hvilke mekanismer som ligger bak resultatene. Det gjenstår altså å forstå hvorfor utdanningssvake gruppe ikke har fordeler av å ikke få karakterer. En årsak kan være at den kvalitative informasjonen som formidles via utviklingssamtaler var vanskeligere å tolke for familier med lavt utdanningsnivå enn for velutdannede familier.

Kanskje er det fordi karakterer inneholder verdifull informasjon nettopp for denne gruppen» (Sjögren, 2010:24, egen oversettelse). Det gir en mulighet til å stille spørsmål om mekanismer, forhold eller ting vi kanskje tar for gitt? Mekanismer og forhold som kan være skjulte for oss? Mekanismer og forhold knyttet til klasse, kjønn eller etnisitet? I et kjønnsperspektiv stiller Sjögren (:24) selv spørsmål om det på den ene siden, er mulig at karakterer belønner det jenter gjør og også dermed oppmuntrer dem til akademiske skoleprestasjoner. En annen mulighet er imidlertid at karakterer retter opp et i utgangspunktet altfor negativt selvbilde hos en del jenter? For de høytpresterende guttene kan det tvert imot være slik at karakterer retter oppmerksomheten mot negative sider f. eks oppførsel i klassen og bort fra guttenes læringspotensial, og på denne måten blir karakterer noe nedslående og demotiverende? Det dreier seg om spørsmål vi kan stille til samfunnet vårt, vår kultur og måten vi snakker, vurderer og gir karakterer på. Spørsmål vi kan stille for å lære mer.

Dette er også bakgrunnen for et forskningsprosjekt om utvikling av bærekraftige vurderingskulturer i norsk skole gjennom å se på skolen som diskursiv (språklig) lavterskelinstitusjon (Pilotprosjekt Norges Forskningsråd 2009). I likhet med professor Bjørgen (Kronikk i Adresseavisen 29. april 2010) håper også jeg at språklige nykonstruksjoner kan «fenge og lede til nytenkning og bidra til læring» her på området vurdering, karaktersetting og autonomi. Målet er å redusere avstand mellom elever, lærere og forskere og å finne nye og bærekraftige måter å samarbeide på om vurdering.

Prosjektet handler gjennom å utvikle begreper, ord og vokabular, om synliggjøring av fagenes standard og å åpne oppfor vurdering, men samtidig å bygge endring inn i våre vurderings systemer og metoder for å inkludere flere og mer. Hensikten er å skape forståelse for mangfold, enighet og uenighet samtidig og at forskjeller ikke bare er fruktbare, men nødvendige. Økt vekt på forskjeller, personlig utvikling, selv vurdering og autonomi kompromitterer ikke skolefagene, men leder elevene (og lærerne) til å konfrontere vanskelige spørsmål, og motiverer dem ved å vise fagenes relevans i praksis og hva vi kan lære da. I en slik ramme er det interessant å diskutere karakterer igjen. Men da som diskusjoner om karakterer og kriterier for kvalitet, karakterer og realitet, karakterer og autonomi, karakterer og rettferdighet til syvende og sist.

anne.b.reinertsen@hint.no





 
På forsiden nå