Kronikk, torsdag 26. august 2010

Kunsten å henrette Quisling. Ofte.

Den 24. oktober i år er det 65 år siden Vidkun Quisling ble henrettet. Siden den gang har Quisling blitt en demonisk skikkelse, og navnet synonymt med forræderi.

Saken oppdateres.

Veien mot makten og det brutale fallet, er en dramatisk beretning om land og lojalitet, om diktatur og frihet, om krig og forræderi. Det er et drama og tragisk, i ordenes rette forstand. Vidkun Quisling fikk besøk på dødscellen høsten 1945 av biskop Eivind Berggrav. Samtalens innhold og lengde er ukjent, bortsett fra en kommentar fra Berggrav om at de snakket om forsoning. Det er en kortbemerkning om et ladet møte mellom den dødsdømte diktatoren og mannen som ledet kirkeopprøret mot ham. En situasjon som lett setter i gang fantasien og refleksjonen, som skriker etter å bli skrevet. Så jeg gjorde det. Stykket Quisling er likevel et samtidsdrama, og historien kun et bakgrunnsteppe for en scenisk fortelling. Jeg har ikke noe ansvar for å skrive sant om fortiden. Det er løgn og forbannet dramatikk alt sammen. Derfor handler stykket om spøkelset Quisling. For han går igjen og hjemsøker oss. Det er sant.

Navnet Quisling er fortsatt forræderens, og et substantiv å klistre på noen i en opphetet diskusjon. Å kalle en meningsmotstander en quisling er det samme som å legge debatten død. En grov fornærmelse og en fiendeerklæring. Det er ikke et argument, men mangelen på ett, den ytterste og siste svertingen av en opponent. Å demonisere Quisling gjør at vi slipper å forholde oss til innholdet i det han sa og gjorde. Selv i dag kan sentrale politikere finne på å hevde, som Quisling, at vi tilhører en autentisk kultur, at våre verdier er overlegne og at vi må beskytte dem mot det rå og brutale fremmede. Er det hensikten med transittleirene for ulovlige innvandrere? Hva slags samfunns- og menneskesyn ligger bak ideen om å konsentrere mennesker i leirer, under så dårlige levekår at de frivillig vil dra tilbake til krigssonene i Irak, Afghanistan eller Somalia fremfor å oppholde seg i Norge? Et sant norsk humanisthelvete. Dette er fra stykket Quisling: Quisling: Kapitalisme. Liberalisme. Materialisme. Er et godt forberedt angrep. På vår kultur. Demokratiet har skapt tusener av kunstige semitter blant oss. De forgifter folkekarakteren. Legger øde vår moral. De innbiller oss at de har rett. Til å forgifte oss. Til å spre sine ideer. De bruker vår toleranse. Vår frihet. Vår gjestfrihet. Vår naive tillit. Som skjold mot oss. Som et våpen til å knekke nakken på oss.

Biskopen: Et enig folk Quisling. Er en illusjon. Alle Guds barn er skapt med hver sine egenheter. Et folk er mangfoldig. Et folk er uenig. Et folk er alltid i konflikt med seg selv. Demokratiet er den beste måten å hanskes med uenigheten. Kompromisser. Forhandlinger. Er den siviliserte måten å håndtere konflikter på. Et middel mot blodbad. Et vern mot vold. Fordi et folk Quisling. Skjønner De det. Et folk er ikke ett folk. Men mange mennesker. Et enig folk er et enfoldig folk. Et enig folk finnes bare under tvang.

Quisling: Demokrati er ikke annet enn grøt for en tannløs intelligentsia.

Demokrati er ikke en fastlagt tilstand, et konstant system i lovs form, men en prosess som aldri tar slutt. En demokratisk holdning er å takle belastningen med å være i flertall, i mindretall. Modig er den som våger samtalen og opprøret uten vold. Aldri har vel verden trengt en Gandhi mer enn nå, eller mange; både i vest og øst finnes troen på vold og makt som veien til fred. Den politiske, religiøse, kulturelle krisen i mange muslimske land er ikke ulik den europeiske krisen som førte til to verdenskriger: Tanker i svarthvitt. Enkle løsninger. Sterke ledere. Viljen til makt fremfor uenighet. De som er mot oss er forrædere, quislinger. Islamistenes brutale verdensbilde og hat mot anderledes tenkende har skapt store sår, ikke bare i egne land, men i hele verden. Ekstremisme er et uttrykk for muslimsk kultur, hevder noen. Er da Quisling et genuint uttrykk for norsk kultur?

Ideen om at den fremmede kulturen er en trussel mot den norske, døde ikke med Quisling, men er fortsatt levende i den politiske debatten. Det politiske klima de siste årtiene er nok preget og smittet av islamistenes herjinger og vold, men tankene om det fremmede er ikke fremmede for oss: Det er vi som tenker svarthvitt, søker enkle løsninger, krever tydelige og klare handlinger fra sterke politikere. Å samtale om uenighet og forskjeller og å anerkjenne dem, er en langsommere og mer utydelig vei, fylt med kompromisser og ubehag. For det handler om å risikere påvirkning, forandring, bli anderledes. Eller tåle uenigheten.

Fredsnasjonen Norge er blitt et vesentlig trekk i vårt selvbilde. Vi sender våre freds- og forsoningsspesialister til konfliktområder for å lære andre å takle uoverstigelige politiske og kulturelle forskjeller. Og med tiden har soldatene i større grad overtatt diplomatenes plass i fredsarbeidet vårt. Men ideen om at vi er gode på fred og forsoning er et underlig trekk ved et land som ikke riktig har evnet å anvende disse idealene hos seg selv. Spør nazistene, kommunistene, de homofile, samene, taterne, muslimene, asylsøkerne om hvordan det har vært og er å være anderledes og unorsk i Norge. Hvilken kraft har disse idealene i hos oss selv? Egentlig? Det norske landssvikoppgjøret var preget av selvrettferdig hevn, ikke forsoning. Et homogent samfunn, enig og tro i grunnlovs form, har i to hundre år vært det rådende politiske og kulturelle idealet, konstituert med forbud, makt og vold. Krig har heldigvis vært en sjeldenhet her i landet, men udemokratiske tanker og forestillinger er det ikke.

Begrepet quisling betyr en som tar makten i eget land ved hjelp av fremmede stridsmakter. Det er den norske erfaringen. Når regjeringen Stoltenberg så helhjertet støtter opp om quislingen Karzai i Afghanistan i krigen mot islamistene, burde det være alt annet enn enkelt for oss. En vond ironi. Når norske soldater nedkjemper meningsmotstandere i et annet land. Med våpen. Ikke argumenter. ( Pontenegrinerne spiller QUISLING 27–31. august på Teaterhuset AvantGarden.)

willy@walder.no



 
        
            (Foto: Pål Christian Eggen)

  Foto: Pål Christian Eggen

På forsiden nå