Kronikk, mandag 6. september 2010

Den mangfoldige sakprosaen

Sakprosaen er en sentral del av hverdagen.

Saken oppdateres.

Med den nye læreplanen (LK06) er den likestilt med skjønnlitteraturen i skolen. Nå foreligger også en skolens «sakprosakanon». Hver dag leser vi sakprosa i form av aviser, e-post, brosjyrer, plakater, fagbøker, SMS osv. De fleste leser trolig mer sakprosa enn skjønnlitteratur, og den kan ofte være like spennende! Emnet kan være spennende, men også språket som brukes for å informere, argumentere, appellere, overbevise og underholde. Ved Universitetet i Oslo har det siden 2005 vært et eget forskningsmiljø innen sakprosa knyttet til Institutt for lingvistiske og nordiske studier med Johan Tønnesson som den første professor i sakprosa. Det kan dessuten nevnes at det i år er lansert et tidsskrift for sakprosaforskning.

I skolen har sakprosaen vært et forsømt område i alle fag og særlig i norskfaget. Selv om den siste læreplanen likestiller skjønnlitteratur og sakprosa, viser undersøkelser at undervisningspraksis og tekstsamlinger fortsatt domineres av skjønnlitterære tekster. Derfor er det nylig tatt initiativ overfor skolen gjennom først å fremskaffe et utvalg av representative sakprosatekster og deretter utgi en antologi om sakprosatekster for lærere. Vi hilser dette velkomment. Landslaget for norskundervisning (LNU) i samarbeid med Språkrådet kåret våren 2009 en norsk sakprosakanon. Det overordnede premisset for utvelgelsen var at tekstene skulle egne seg til bruk i skolen. Tekstene skulle dessuten utfordre unge mennesker og gi nye perspektiver på sakprosaens mangfold. Juryen vektla tekster som den betraktet som litterært verdifulle, historisk og samfunnsmessig betydningsfulle og representative for viktige sjangrer eller epoker. Tekstsamlingen inneholder både historiske tekster (Holberg, Vinje, Øverland, Hallesby m.fl.) og samtidstekster (fra 1990 til 2009). Særlig de siste er ment som skrivemønstre for elevene. De 45 utvalgte tekstene omfatter fire hundreår og sjangrer som brev, partiprogram, grunnlov, foredrag, tale, fagartikkel, essayog avisreportasje. Selv om vi savner enkelte tekster og sjangrer, synes vi at juryen har gjort en god jobb.

Sakprosatekstene er utgitt av Fagbokforlaget i antologien «Sakprosa i skolen», der det også er artikler av sakprosaforskere, journalister, og språk-, litteratur- og medievitere. Blant artiklene er underholdende lesing som Kjell Lars Berges glitrende artikkel om skriftens betydning og magiske rolle, og Gudmund Hernes’ artige fortelling om da han kuppet plass på første rad under Karl Evangs onani-foredrag i Studentersamfunnet i 1962. Den SMS’en legen Mads Gilbert sendte fra Gaza i 2009 – som endte på manges mobiltelefoner og også på Adresseavisens forside – er en av de 45 tekstene som kommenteres i flere av artiklene.

Hverdagsprosaen er undervurdert i forskning og skole. I boka «Hva er sakprosa» skriver Tønnesson at sakprosa er «alle disse hverdagslige og mer høytidelige tekstene som utgjør store deler av kommunikasjonen vi har med hverandre (¿) ofte så dagligdagse at vi knapt legger merke til dem»). Han hevder at sakprosaens brede repertoar er altfor viktig til å bli betraktet som selvfølgelig, eller noe som bare er der. Sakprosaen er en hovedvei til dannelse, sier han – ikke i ordets snobbete betydning, men som en mer omfattende og varig form for dannelse vi oppnår gjennom en kritisk og nysgjerrig refleksjon over den mangfoldige sakprosaen.

Postkort, brev, beskjeder og lappeskriving er eksempler på hverdagslige sakprosatekster. Og de første tekstene barn skriver, er gjerne ønskelister. Huskelappen er en gammel og innarbeidd brukssjanger innenfor hverdagsprosaen. Handlelister har ligget på mange kjøkkenbord opp gjennom tida, og organisering av handling er en hverdagsutfordring i alle familier. Mobiltelefonens SMS har i dag overtatt mye av beskjedens, huskelappensog handlelistas funksjon. I telefonens display dukker ofte slike tekster opp: Husk brød, melk og Dagbladet! Sosiale medier gjør at ungdommer skriver og leser mer enn noensinne. Digitale tekster som SMS, chat, nettsamfunn og blogg er eksempler på dette. Elevene har en taus kunnskap fra sitt møte med sakprosatekster i hverdagen som skolen bør utnytte. I skolens sakprosakanon er det bare tatt med noen få tekster fra hverdagsprosaen, og disse er digitale – en sms, en wikipediatekst og et blogginnlegg. Det blir lærerens oppgave å trekke inn hverdagstekstene i undervisningen. Her trengs ingen tekstsamling – her har elevene tekstene selv.

Skillet mellom sakprosa og skjønnlitteratur har aldri vært tydelig, og er det aller minst i dag. Sakprosaen benytter mange av skjønnlitteraturens virkemidler – og motsatt. Tønnesson hevder at det eneste som skiller sakprosaen fra skjønnlitteraturen, er den såkalte lesekontrakten. Sakprosaforfattere utgir seg for å skrive om virkeligheten, og lesere tilegner seg sakprosatekster på denne premissen. Dette har vært tema mange ganger de siste årene i mediedebatter om biografier som nærmer seg skjønnlitteraturen, og om romaner som handler om virkeligheten, som Sejerstads Kabul-roman og Fløgstads roman «Grense Jakobselv». Dette er interessante debatter som både lærerstudenter og skoleelever bør involvere seg i. Skjønnlitterære leseopplevelser er fremdeles viktige målsettinger for norskfaget. I tillegg er det viktig at elevene får gode ferdigheter og kunnskaper innenfor sakprosa. Elever skal lære å lese, forstå og tolke sakprosatekster som omgir dem. Det er utvilsomt også slik at elevene skal skrive mer sakprosa enn skjønnlitteratur i sitt voksne liv. Jobbsøknader, leserbrev, invitasjoner og julebrev er blant de aktuelle sakprosasjangrene de kommer til å skrive.

Pusser vi brillene, har sakprosaen store overraskelser å by på. I LNU’s antologi presiserer Tønnesson at det ofte kreves «mer brillepussing å få øye på spenningen i en sakprosatekst enn i en kriminalnovelle. Derfor trenger elever og lærere noen ekstra gode sett med pussefiller for å trå inn i sakprosaens mysterier». Det har blant annet utgivelsen «Sakprosa i skolen» bidratt til.

hildegunn.otnes@plu.ntnu.no





 
På forsiden nå