På den annen side, fredag 10. september 2010

Autoritet

Her om dagen fikk jeg brev fra en meget klok og ettertenksom venn.

Saken oppdateres.

Temaet for hans funderinger var autoriteter og hvordan vi faktisk lar oss, mer eller mindre bevisst, diktere og styre på bakgrunn av det enkelte grupper eller personer mener er det beste og sannheten i nokså mange forhold i livene våre.

Helt tilbake til historiens begynnelse kan man finne ulike former for autoritetspåvirkning på både personlig hverdag og samfunnsstruktur. Ethvert samfunn har sine sannsigersker som legger malen for hvordan strukturen skal utvikles og etableres. Et klassisk eksempel fra vår vestlige historie er kirkens posisjon. Vi kan jo med gru tenke oss inkvisisjonen og hva denne prosessen brakte med seg. Videre hvordan vitenskapsmenn i tur og orden ble gjort tause på ulike vis – eksempelvis Giordanio Bruno.

Mennesket kan vel betraktes som å være et flokkdyr; vi retter oss svært ofte etter mengden og bøyer oss for flertallet. Mye av dette er en nødvendighet dersom et samfunn skal kunne fungere. Et sentralt begrep i denne sammenhengen er derfor makt. Filosofen G.W.H. Hegel skriver i sin rettsfilosofi at forutsetningen for menneskets frihet er rettsstatens rammer. Det er kun under påvirkning av rammevilkår at mennesket kan erkjenne sin frihet til å gjøre det som er riktig og godt. Altså mener han at mennesket trenger autoriteter å forholde seg til for å kunne være sivilisert og for å være fri til å velge det rette. Filosofen Michel Foucault kan man vel plassere i den andre enden av ringen i forhold til Hegel. Han mener at makt slik den har blitt praktisert i vår, særlig vestlige tradisjon, er å regne som en måte å demonstrere og bekrefte herredømmet på, da gjennom straff som et ritual som skulle si noe om de samfunnsmessige forholdene – både i forhold til rang og organisering. Slik sett er det tradisjonelle herredømmet, som monarkiet og rettsstaten, for Foucault entydig negativt. Forståelsen av maktbegrepet må derfor i følge Foucault endres. I motsetning til Hegel så mener han at makt sett ut fra vår samtid er måter individet søker å gjøre seg selv til subjekt på – altså handler det om måter å frigjøre seg fra rammene.

På denne måten mener han mennesket søker å endre eller tilpasse de eksisterende rammene for å føle seg fri – noe han igjen mener egentlig bare handler om å lage nye begrensinger for seg selv. Et eksempel han bruker er seksualiteten, som gjennom store deler av den nyere historien står som et symbol på nettopp menneskets behov for å frigjøring, med mål om å oppdage seg selv og herav føle seg bekreftet.

Men er det slik at vi mennesker hele tiden søker å føle oss fullstendig frie? Jeg kjenner at jeg ikke er villig til å la meg diktere på så veldig mange felter i livet mitt, men likevel har jeg et ønske om en viss stabilitet og forutsigbarhet – jeg ønsker meg rammer for min tilværelse på samme tid som jeg også vil ha frihet. Spørsmålet er hvilke rammer jeg ønsker meg og på hvilke områder i livet? Et godt eksempel er hvordan vi forholder oss til våre foreldre eller andre autoritetspersoner i livene våre. Vi arver gjerne våre foreldres bekymringer og meninger i ulike saker. Det vi har lært at er best og riktig, tar vi gjerne med oss i inn i vårt voksne liv – veldig mange ganger uten at vi er klare over det. I noen tilfeller skaper dette uønskede rammer for oss og vi har kanskje en opplevelse av å være begrenset uten at vi vet hvorfor.

Jeg oppdager innimellom meninger om hvordan ting bør gjøres som jeg ikke eier. Når jeg tenker meg om, gjenkjenner jeg hvor jeg har dem fra – jeg har arvet dem. Men dette er ikke alltid negativt, det handler jo om min historie som menneske; den oppdragelsen mine foreldre har gitt meg og de valgene jeg har tatt som følge av denne. Samtidig handler det om hvilket liv jeg lever og den historien jeg skaper for meg selv i min voksne tilværelse. Hegel har nok rett i at vi trenger rammer for tilværelsen, men det trenger jo ikke hindre oss i å realisere oss selv som mennesker.

linolderoien@gmail.com

På forsiden nå