Kronikk, onsdag 6. oktober 2010

Hvor er støtten?

Hvorfor eksisterer Forsvaret? Per i dag får ikke norske soldater kritikk for å gjøre en dårlig jobb, men for i det hele tatt å utføre jobben de blir pålagt.

Saken oppdateres.

Carl von Clausewitz var en prøyssisk militærteoretiker som levde og virket på 17- og 1800-tallet. Han hadde bakgrunn som yrkesmilitær, og jobbet seg etter hvert opp til generalmajors grad. Et av hans mest kjente utsagn, fra boken hans «Om krigen», er: «...krigen er intet annet enn en fortsettelse av de politiske forbindelsene iblandet andre midler.» Forståelsen av krig, og alt det den fører med seg, var kanskje noe annerledes på Clausewitz’ tid enn i dag. Likevel står kongstanken hans fortsatt sentral for forståelsen av militær maktbruk.

Det norske folk styrer aktiviteten til Forsvaret gjennom de folkevalgte politikerne. På vegne av folket skal Forsvaret om nødvendig utøve legitim voldsmakt, og dette medfører i noen tilfeller at norske soldater havner i situasjoner der de blir nødt til å ta liv eller risikerer å miste sitt eget. Når en soldat i internasjonal tjeneste blir tvunget til å ta et liv, blir skadet i tjeneste eller på annen måte opplever død og lidelse, er dette en belastning langt over det normale for ethvert menneske. I slike situasjoner er det av mange grunner viktig med støtte for de som gjennom sitt oppdrag blir tvunget til slike handlinger. Det er støtten hjemmefra, eller mangelen på denne, som er med på å danne grunnlaget for hvorvidt soldater på Norges vegne velger å utsette seg for disse belastningene.

Per i dag får ikke norske soldater kritikk for å gjøre en dårlig jobb, men for i det hele tatt å utføre jobben de blir pålagt, selv når de gjør den på en fremragende måte. Gjør dette noe med hvordan de håndterer situasjonene de kommer opp i som følge av sitt virke? Norske soldater ønsker støtte i, og forståelse for, den jobben vi gjør på vegne av det norske folk. Vi ønsker aksept for de handlinger vi utfører, da de er et produkt av jobben vi er satt til å gjøre.

Vi ber ikke om en ukritisk aksept av alt som eventuelt måtte skje i en stridssituasjon, men mener at det er et stort gap mellom hvordan norske soldater oppfattes i dag og hvordan de i virkeligheten er. Den siste tids mediestorm rundt norske soldaters holdning og fremferd viser dette på en utmerket måte. Her kan det gjøres noen håndgrep for å forbedre denne situasjonen.

Dersom informasjon om Forsvarets virke blir bedre kjent for den norske befolkning, tror jeg dette gapet kan reduseres. Politiske beslutningstakere, presse og ikke minst Forsvaret selv har et viktig ansvar for å informere befolkningen om hva norske styrker foretar seg, både i innen- og utenlandsoperasjoner. Dette betyr å spre informasjon ikke bare når det går liv tapt i internasjonale operasjoner, men på en generell basis. Aksept og forståelse håper jeg kommer som en naturlig konsekvens av informasjon, og dette vil danne basis for økt støtte for norske soldaters virke, både blant de folkevalgte politikerne og folket i sin helhet. Med dette i tankene vil våre folkevalgte politikere ha muligheten til å være proaktive, framfor å være reaktive. Dermed vil overraskelsen over at liv går tapt i krigshandlinger kanskje være mindre når dette skjer.

Likevel, med økt innsikt i Forsvarets virke kreves også mot blant de som er hjemme. Det kan være lett å mistolke utsagn eller hendelser dersom man ikke har det fulle bildet foran seg. Informasjon kan alltid misbrukes dersom den ikke håndteres riktig. Dette setter krav til brukeren av denne informasjonen, det være seg både presse og mannen i gata. Norske styrker har vært heldige i mange situasjoner, men hendelsene i Afghanistan viser at ingen av våre soldater er trygge. I situasjoner der norske liv går tapt, vekkes debatten til live. Støtten til pårørende og til de som fortsatt er ute og gjør jobben, oppleves som reell. Men må det slike tilfeller til for at våre soldater skal få den erkjennelsen de på så mange måter behøver?

Hva med de situasjoner der det ikke er norske liv som går tapt, men norske soldater blir tvunget til å ta liv? Er behovet for støtte hjemmefra til soldatene mindre på «hverdagslig» basis utenom de ekstreme hendelsene? Det har det siste året blitt stilt spørsmål ved norske soldaters «krigerkultur» og hvorvidt denne påvirker dem i negativ eller positiv retning. Det finnes ingen definisjon av begrepet som er allment forstått og godkjent, men jeg velger å benytte en definisjon som tidligere forsvarssjef Sverre Diesen gav. «Uvilje mot å svikte sine medsoldater og i siste instans seg selv og sitt eget selvbilde, uavhengig av om det skjer i Norge eller i Afghanistan».

Som en militær profesjonskultur er denne et naturlig resultat av soldater som jobber og trener sammen under tøffe forhold. Det faller seg naturlig for soldater å søke sammen i de erfaringer de har seg imellom. Denne kulturen kan medføre at de under svært pressede situasjoner ytrer glede over å utføre jobben de er satt til. Dette sett i sammenheng med gleden over å ha eliminert en trussel mot eget, og kameraters, liv og helse, fungerer etter mitt skjønn som en god forklaring på hvorfor norske soldater drar nytte av en positiv krigerkultur. Det må likevel påpekes at gleden over egen overlevelse og en vel utført jobb, ved alle tilfeller i etterkant blir betraktelig redusert av belastningen det er å ha tatt et annet menneskes liv. Handlinger som dette skal soldater i norsk tjeneste leve med i etterkant av konflikten de tar del i, og her blir støtte fra den øvrige befolkning igjen avgjørende.

En norsk jagerflyver har fortalt meg om sine erfaringer der han med sin F-16 bistod allierte bakkestyrker i Helmand-provinsen i Afghanistan i 2003. Det var første gang siden 2. verdenskrig at en norsk jagerflyger tok liv, en episode som økte debatten om norsk deltagelse i internasjonale operasjoner. Han forteller selv om adrenalinrushet i kroppen idet våpnene blir avfyrt, mye av frykt for å gjøre noe feil og oppdragets art; det å ta liv. Videre beskriver han støtten han fikk blant kolleger etterpå og visheten om at han hadde handlet riktig. Dette viste seg viktig for hvordan han kunne håndtere opplevelsen i etterkant. «Også hjemme hos familien var støtten for vårt oppdrag bra, heldigvis. Kona uttrykte det godt da hun etter å ha fått vite hva som hadde skjedd, ganske enkelt spurte: «Traff du da? ... Bra! Da har du gjort jobben din.» Hun hadde forståelse for hva vårt oppdrag i Afghanistan gikk ut på, noe vi kunne se i påfølgende aviser at mange av våre politikere var i tvil over. De samme politikerne som faktisk satt i regjering, og som hadde beordret oss til Afghanistan med våpen uttalte at de ikke trodde våpnene var til for å brukes. Javel? Hvorfor opererte jeg da hver dag over Afghanistan med våpen, i stedet for å være hjemme med min familie?»

Selv om økt fokus på støtte gjennom kampanjen «Støtt våre soldater» og lignende tiltak har gjort mye allerede, trengs en total samfunnsforpliktende innsats for å løfte støtten opp til et nødvendig nivå. Norske soldater utfører en jobb de er pålagt. Å utføre denne jobben betyr at de frivillig velger å sette seg i fare for å lide skade, både fysisk og psykisk, eller i ytterste konsekvens miste livet. Dette gjør de for en sak de tror på, nemlig ivaretakelsen av Norges befolkning og dets sikkerhet. Denne oppgaven har mange aspekter, der deltagelse i internasjonale operasjoner er et av disse, da Norge er en del av forsvarsalliansen vi i dag kjenner som Nato.

 
På forsiden nå