Medieblikk, lørdag 9. oktober 2010

16 stemmer hvisket i mørket

Av alle bibelske rollemodeller valgte altså tillitsmannsapparatet i Kristelig Folkeparti Nikodemus, nattemørkets anonyme hvisker. Hva skjedde med "Våg å stå som Daniel"?

Saken oppdateres.



«16 sentrale KrF-politikere» felte Dagfinn Høybråten i løpet av en dobbeltside i Aftenposten. Vi vet ikke hvor sentrale de er. Vi vet strengt tatt ikke om de er 16, eller om de faktisk har verv i partiet. Som i en gresk tragedie, bærer de alle masker, og vi må stole på regissøren. Skjønt gresk, det finnes andre klassiske paralleller til overfallet sist fredag. En gruppe misfornøyde møtes i skyggene. Deres motiv er det beste, de vil redde republikken fra en stadig mer despotisk leder. Cæsar må dø, men ingen tør møte ham i åpen kamp. Opprørerne velger derfor bakholdets strategi, knivene settes i ryggen. Sic semper tyrannis. La Kristelig Folkeparti beholde sin brutale (av Brutus, mannen som først skal ha uttalt: «slik (dør) alltid tyrannene») foreningsskikk, mens vi andre diskuterer Aftenpostens presseskikk og avisens begrunnelse for å fravike Vær Varsom-plakatens hovedregel om at kildene skal identifiseres.

«Ingen våger å snakke høyt. Men de er villige til å snakke under løfte om anonymitet.». Slik innleder journalist Robert Gjerde karakterdrapet på Dagfinn Høybråten. Nedover i artikkelen er kildehenvisningene som manetmasse: «sier en kilde», «flere sier at...», «flere forteller om¿», «sier en fylkesleder». Så lenge vi ikke vet hvem som skjuler seg bak maskene, har vi ingen mulighet til å vurdere deres motiv. Er det en politisk maktkamp forkledd som klage på lederens personalomsorg, en Valla-sak med kristelig ferniss? Eller skal vi virkelig tro at disse menneskene, som har tatt på seg å styre landet, ikke tør ta til motmæle mot urimelig kritikk, raseriutbrudd og gjentatte ydmykelser. Så langt strekker vel ikke gudsfrykten seg i KrF at den også omfatter partilederen?

Aftenposten var tydelig ubekvemme med sitt eget valg. I en kommentar samme dag som de 16 ikke sto fram, skriver avisens politiske kommentator Håvard Narum at «bruken av anonyme kilder i politisk journalistikk er alltid problematisk», men i dette tilfellet kom avisen til at de kunne innestå for kildenes troverdighet. Avisen møter stor forståelse hos VGs politiske kommentator, Eirik Mosveen, som selv har møtt politiske nikodemuser og i etterkant skrevet utallige reportasjer basert på vurderinger ingen har våget å framføre i åpent lende. «Åpne kilder er bedre enn anonyme kilder. Men i ømtålige konflikter i politikkens førstedivisjon er anonyme kilder bedre enn alternativet, som er ingen kilder», skriver han.

Men er taushet det eneste alternativet? Kan ikke fortrolige opplysninger fra én kilde brukes til å få en annen kilde til å våge åpenheten? Like etter det massive, anonyme overfallet på Høybråten, sluttet to av partiets veteraner, tidligere stortingsrepresentant Ingebrigt Sørfonn og tidligere ordfører i Kristiansand, Jan Oddvar Skisland, seg åpent til kritikken. Ville det vært umulig å få dem til å gjøre det samme uten at klagesangen fra det anonyme koret ble framført først? Både Narum og Mosveen unnviker også den viktige distinksjonen mellom anklager man kan forsvare seg mot og påstander som etterlater objektet forsvarsløst. I det første oppslaget blir Dagfinn Høybråten sitert på at han ikke har noen kommentar. «Han sier det blir umulig for ham å forholde seg til så sterke anklager basert på anonyme kilder.» Hvorfor innså ikke Aftenposten selv det problematiske ved å sette et menneske i en umulig posisjon?

Hadde Høybråten blitt beskyldt for å ha drevet partiet til høyre, eller sviktet Israel, kunne han tatt til motmæle, selv om han ikke visste hvor beskyldningene kom fra. Men slik er det ikke med personlige karakteristikker, som i sin natur er subjektive. En manns despot er en annen manns sterke leder. Det noen mener er raseri, kan andre oppfatte som engasjement. Vi er derfor nødt til å undersøke forskjellen mellom journalistikk og jevnt bygdeslarv og se om Aftenposten ser forskjell på varslere og brønnpissere. Legeringen på journalistikken avgjøres av innblandingsgraden av faktiske, etterprøvbare opplysninger. Hva skjer når en journalist gir en kilde, eller 16, muligheten til å karakterisere en offentlig person, uten selv å måtte stå til ansvar for sine påstander? Blir kilden inspirert til å moderere kritikken? Eller virker anonymiteten og kildevernet som en fristelse til å velge enda sterkere adjektiv?

For journalistikkens skyld bør vi ikke akseptere at Stortingets presselosje utvikler en egen form for presseetikk. Også i politikkens førstedivisjon bør hovedregelen i Vær Varsom-plakaten følges: Kildene for informasjon skal identifiseres. Det finnes unntak, som når identifikasjonen kommer i konflikt med kildevernet, eller når tredjepersjon kan rammes på en urimelig måte. Kildevernet skal brukes til å få fram informasjon av faktisk art, og av vesentlig betydning. At «Høybråten ikke gir rom» er ikke informasjon av en slik art. En partileders evne til å motivere velgere og tillitsvalgte er selvsagt et tema for åpen diskusjon. Men nøkkelordet her er «åpen». Det kan ikke være pressens oppgave å være avløpsrør for fordekte kritikere som tømmer seg i ly av nattemørket.

sven.egil.omdal@aftenbladet.no

 
 
På forsiden nå