Kronikk, onsdag 27. oktober 2010

Skinndemokratiske praktbygg

Trondheim kommune har i en periode bygd skoler for én million pr. dag. Mugg, sopp og råte er historie, og lyse lekre arealer med alt man kan drømme om av moderne utstyr står til vår disposisjon. Dette fortjener politikerne ros for. På alle nivå i kommunen ønsker vi å skape den beste skolen i landet. For å oppnå dette må imidlertid hele organisasjonen samarbeide på en ny og bedre måte. Da vil vi få både funksjonelle bygg og det som er enda viktigere: En skolehverdag preget av læring og trivsel fordi også arbeidstakerne opplever å bli hørt og respektert.

Saken oppdateres.

Baseskolene vitner om både fadese og ukultur: De er praktbygg som ikke mangler noe bortsett fra vegger. Derfor står halvparten av basearealene, som har plass til 60 elever, ubenyttet det meste av dagen. Har vi råd til det, og er det fornuftig bruk? Hvordan har vi fått denne kinkige situasjonen?

Da baseskolene ble bygd, fikk brukerne kun uttalerett i enkelte smådetaljer rundt utformingen av innredning. Hvem ytret ønske om baseskole? De som etterspurte vegger i de svære arealene ble alle møtt med en forakt som ville gitt dødsstøt i enhver privat bedrift, og her er vi ved problemets kjerne: Mangel på reelt demokrati i skolen. V i er så inderlig lei skinndemokratiet, og det er brukerne som må slite med konsekvensene av de dårlige valgene. Jeg vil derfor belyse fire problemområder som gjør at det foreløpig ikke er gull alt som glitrer.

1. Lærerne ønsker å undervise i sine fag, men det byr på problemer når lærerne ikke får lov å organisere elevene i faste grupper med hvert sitt klasserom. Ideelt sett hadde det vært fint med stadig vekslende smågrupper, alt etter nivå og aktuelle behov, men økt lærertetthet er ikke prioritert. Lærerne vil holde på sin profesjonalitet og sin faglige autoritet. Få lærere trives med 60 elever som sitter med planer og jobber med fag som man ikke har forutsetning til å gi adekvat hjelp i. Så i stedet for såkalte «arbeidstimer», «lesetimer» og så videre (kjært barn har mange navn), legger lærerne ut på vandring. Til teknologirom, auditorier uten vindu og dårlig luft, vrimleareal med mange forbipasserende, og så videre. Det er en rotete, uoversiktlig skolehverdag der tiden går med til å organisere nye elevgrupper og bruk av areal i stedet for å ha fokus på læring. Det er vondt å se hvordan enkelte elever strever for å få oversikt. Spørsmålet blir hele tiden: Hvilken gruppe er jeg på? Og når alle 30 endelig har funnet seg til rette i det nye rommet, starter tilbaketoget. Det er garantert noen som har glemt enten bøker, viktige papirer, drikkeflaske, lommebok og mobil fordi man plutselig kommer på at tannlegen venter, og så videre. Selv om man har verdens greieste elever, er skytteltrafikken til ransel og låsbart skap i basen vanskelig å unngå. I verste fall roter man bort tre uker av skoleåret. I tillegg står lærerne og klør seg i hodet. Hvordan skal man greie å ta fraværet?

2. Er baseskolen en spareskole? Når skolen blir som en søppelbøtte for politisk restavfall fra en svunnet tid, må man spørre seg om motivet. Over alt i fylket har åpne skoler blitt bygd igjen de siste årene. Hvorfor har man ikke tatt dette til etterretning? Samler man 60 elever i ett rom for å dekke over manglende lærerdekning? Når en av lærerne er syk eller på kurs, er det billig og enkelt å samle alle under én lærer og/eller én assistent. Utdanningsforbundet har rapportert om utstrakt bruk av dette. Elevene trenger lærervikarer, man får heller nedprioritere kursing, turer, og så videre. Det blir feil å kommandere assistentene til å ta ansvar for så mange elever.

3. Skolemyndighetene må akseptere lærerne som eksperter på skole, følgelig trenger de ikke å bli styrt ovenfra og ned i ett og alt. Den talløse vrimmelen av alskens rådgivere og konsulenter, som i verste fall ikke har vært i skolen på 20-30 år og som da jobbet under helt andre betingelser, får det siste ordet. De tilhører rådmannens fagstab, og da bøyer man seg i støvet i respekt. Og da lar man seg lure, helt til noen roper, «Jammen, keiseren har jo ikke klær på!». De vender det døve øret til når fotfolket rapporterer om ting som ikke fungerer, sitter stille som mus og håper alt roer seg. For ansvaret er pulverisert, der er ingen ansvarlige som læreren kan henvende seg til, og når et system svikter, er det, som historien har lært oss, fritt frem for hva det skal være. På landsbasis er det et faktum at minst 300 flere lærere nå går ut av skolen hvert år enn de som kommer inn. Kristin Halvorsens løfte om en nasjonal standard og større lærertetthet var som vi tenkte bare valgflesk. I stedet har vi fått et byråkrati som passer på at læreren snart ikke kan gå på do uten direktiv og rapportskriving før og etter. Halve dagen går med foran pc-en, og det uten at det var kontordamer vi ville bli. Det er på tide at Stortinget vedtar nasjonale retningslinjer som begrenser hva som skal kartlegges, rapporteres og dokumenteres.

4. Vaktbikkjer over styringsverktøyene blir viktig, og mer enn noen gang trenger vi solidariske lærere. Vi har ikke lov å vende ryggen til den urett som ikke rammer oss selv. Mange har meldt seg ut av Utdanningsforbundet den siste tiden, og det er synd. Forbundet må gjøre sitt ytterste for å være en god vaktbikkje over lovbestemte rettigheter den enkelte arbeidstaker har. Skinndemokratiet må være på vei ut.

Det mangehodete trollet Personalkontoret må ha som funksjon å finne ut hva som er best for skolen som helhet, ikke bare for lederne. Vi har både rett og plikt til å passe på hvilke styringsverktøy som benyttes og debattere hvilke konsekvenser politiske og administrative beslutninger får i den offentlig finansierte skolen. Jeg tror baseskolens dager er talte, og vi bør sette opp vegger slik at de åpne arealene ikke blir et hinder for regler om minste lærertetthet. I dag har vi rett og slett ikke nok rom hvis det for eksempel skal være 20 i hver gruppe.

Opplever vi trygghet nok til å delta i den offentlige debatten?

 
På forsiden nå