Lørdagskommentaren, 13. november 2010

Det vi vet, kan vi
ha godt av

Sintef har skapt tusenvis av nye arbeidsplasser innenfor bransjer vi trodde var utdøende i Norge. Likevel sitter jeg med en følelse av at byen og landet ikke får ut hele potensialet av stiftelsen.

Saken oppdateres.

Denne uke inviterte Sintef over hundre gjester fra hele landet for å markere at de er 60 år. Den runde dagen ble brukt til å presentere kraftfulle synspunkter om norsk forskningspolitikk. I dag arbeider over 2000 mennesker i forskningsstiftelsen. De kommer fra 67 forskjellige land og skaper årlig verdier for over 5 milliarder kroner. Sammen med NTNU og samarbeidspartnere i næringsliv og forskning, satser de på å bli ledende i Europa innenfor sine satsingsområder. Dette er blant annet bærekraftig utvikling, havforskning, mat og helse og bio- og nanoteknologi. Ingen trodde at tekoindustrien, skipsfartsindustrien eller møbelindustrien kunne overleve i Norge. Dette var arbeidsintensive bransjer som andre land lett kunne overta og gjøre bedre. Pessimistene så ikke mulighetene i ny kunnskapsteknologi. I dag lager for eksempel Helly Hansen superavanserte ekstremklær, Ullsteingruppen bygger makeløse skip og på Møre er det nå klart for de første helautomatiske møbelfabrikkene. Mange andre eksempler kunne ha vært lagt til.

Inviterte gjester pekte på at samarbeidet Sintef har hatt med NTNU og næringslivet er en unik kombinasjon av grunnforskning, anvendt forskning og kommersialisering. Det er ikke bare snakk om samarbeid, institusjonene har også felles ansatte. Forbindelsen mellom Sintef og NTNU har etter hvert fått utvidet betydning. Prorektor Kari Melby fremhevet den muligheten og evnen forskningsmiljøet i Trondheim har til å se naturvitenskap og samfunnsvitenskap i sammenheng og til å forsøke å forstå helheten. Hvorfor kan de samme menneskene som kjempet gjennom en monsterbru over Hardangerfjorden true med sivil ulydighet mot monstermaster over den samme fjorden? Hvorfor står alle sammen om vindkraft i Danmark, mens det skaper opphetet debatt i Norge? Gjennom fellesprogrammet CenSES, helhetlig blikk på miljøforskning, viser de to institusjonene at de ikke bare kan snakke sammen, men også at de kan snakke om de samme tingene. Teknisk utvikling skjer innenfor viktige kulturelle rammer.

Selv om prorektor legger vekt på det positive i sin bursdagshilsen, tror jeg det er mer å hente i nettopp i flerfagligheten. Vi må beherske hele linjen fra teknisk nyvinning til markedsforståelse. Adresseavisen har denne uke på lederplass påpekt behovet for mer penger til forskning. Arvid Hallen er leder for Norsk Forskningsråd. Han mener også at mer penger er riktig og har to hovedgrunner for det: For det første er det lønnsomt, for det andre er Norge etter oljealderen avhengig av nyskapende forskning. Hallen var imidlertid like opptatt av at pengene ble prioritert godt og at resultatene av forskningen ble tatt i bruk på en effektiv måte.

Bursdagsbarnet Sintef brukte også dagen til å legge frem sin egen melding om forskning og innovasjon. En rekke konkrete tiltak blir presentert. Jeg synes litt for mange av punktene handler om mer kapital, flere planer og ny organisering. Det er helt sikkert viktig og riktig. Men samtidig skygger det for nye og spennende forslag som også ligger i jubileumsmeldingen. Ett eksempel handler om Norges muligheter til å bli verdensledende i å utnytte nye marine arter. Et annet understreker betydningen av å utvikle nye materialer som kan redusere energiforbruket i samfunnet. Eller, hva med dette forslaget: Ledere i offentlig virksomhet bør minst én dag i uken arbeide i sin egen førstelinje. Det vil være av vesentlig større betydning enn den tidkrevende og omfattende avviksmålingen som pålegges offentlig ansatte i dag.

Det mest konkrete og krevende forslaget er kanskje etableringen av Ocean Space Center. Sintef løfter nå frem byggingen av et nytt marinteknisk kunnskapssenter i Trondheim som en av sine viktigste fremtidsvisjoner. Dette nye sentret skal blant annet gi Norges første laboratorium som gjør det mulig å teste teknologi beregnet for store havdyp. Sintefs historie viser at kunnskap kan utnyttes. Jubileumsfeiringen viser at det finnes mange visjoner som kan bli livsviktige for oss som nasjon og for verdenssamfunnet. På vei ut etter jubileumsfeiringen, hørte jeg diskusjonene fortsette i mindre grupper. Ett gjennomgangstema var dette: Kunne vi ikke brukt en andel av Oljefondet til å styrke forskningen? Det skaper da ikke inflasjon på samme måte som om vi hadde latt pengene gå til forbruk? Slik undrer landets klokeste forskere seg. Og jeg er enig i at dette er et godt spørsmål som krever bedre svar enn vi til nå har fått.

Kanskje er det ikke selve forskningen som trenger mest stimulans, men vår evne til å utnytte kunnskapen og etablere nye virksomheter som er mer miljøriktige og som gjør overgangene fra gamle til nye næringer lettere. Jeg tenker at det i forskningsmiljøet i Trondheim er utviklet ny teknologi vi ikke har sett alle muligheter i. Revolusjonen rundt mobiltelefoni og helt nye metoder for søkemotorer har sitt utspring i forskningsmiljøet her. Kunne vi hatt flere og større virksomheter basert på disse nyvinningene enn vi her i dag? Eller er det riktigere å spørre: Hvilke nye og uutnyttede muligheter er det riktig å gripe fatt i nå?

Om Oljefondet lå i min pengebok, ville jeg nok ha ment at bonusene til rådgivningsselskapene hadde forrentet seg bedre i Sintef-systemet!

 
På forsiden nå