Kommentar, onsdag 1. desember 2010

Verst av alt er sviket

Det verste var ikke selve overgrepet. Det var følelsen av å ha blitt sveket av en betrodd person.

Saken oppdateres.

«David» var neppe et tilfeldig valgt pseudonym da den nå voksne mannen bestemte seg for å skrive bok om overgrepet han ble utsatt for som barn. For David var oppgjøret med den katolske biskop Georg Müller en kamp mot overmakten. Den tok over 20 år. Først nå anser han seg ferdig med saken, forteller David i boken «Ingen vei utenom». Boken utgis i dag på St. Olav forlag.

Det er ingen tykk, men desto mer intens bok, skrevet av en mann som opplevde å bli krenket av en person han og hans familie hadde stor tillit til. David skriver nøkternt, saklig og uten hat eller bitterhet om det han kaller sin livskamp. Kampen handlet om å frigjøre seg selv fra skyldfølelse, ubehag, fortrengning og en følelse av underlegenhet overfor overgriperen, om å vinne tilbake makten over seg selv og gjenopprette tilliten til kirken han fortsatt tilhører.

Boken er helt uten detaljer om «hendelsen». Det er heller ikke så interessant. Det som gjør inntrykk, er hans beskrivelse av hva det gjør med et barn å bli utsatt for overgrep, de psykologiske prosessene som settes i gang, det fysiske ubehaget ved å bære på en vond hemmelighet i årevis. Til slutt bestemte han seg for at han måtte ta oppgjøret, men var usikker på hvem han kunne henvende seg til og om han ville bli trodd når han anklaget en katolsk biskop for overgrep.

Kirken trodde på ham, hans historie ble trodd helt til topps i Vatikanet. Georg Müller innrømmet overgrepet, han måtte forlate sin høye stilling som biskop for Trondheim stift. For ham var fallet svært dypt.
For David var oppreisningen stor. Han hadde tilrevet seg makten over ham selv, den som var frarøvet ham på et tidlig og sårbart stadium i livet, forteller han.

David understreker flere ganger at det ikke er kirken som sviktet ham, men en mann som stod i kirkens tjeneste. Biskopen er ikke kirken, skriver han. Han er ikke enig med de som mener at seksuelle overgrepene som de siste årene er blitt avdekket, sier noe om den katolske kirken som sådan. Det er riktig at kirken ikke kan tillegges et kollektivt ansvar for det enkeltpersoner gjør. Det man imidlertid kan ha grunn til å spørre om, er om organisasjonsmessige eller åndelige maktstrukturer på noen måte kan legge til rette for at misbruk kan skje uten å bli oppdaget.

Den katolske kirken i Norge har håndtert Davids kamp med det alvor saken fortjener. Med biskop Bernt Eidsvig som frontperson, har kirken tatt tak i ulike sider av overgrepsproblematikken. Saker som ligger opptil 60 år tilbake i tid, er blitt avdekket. Kirken har opprettet ordninger for varsling av overgrep, støtte og oppfølging. Det aller viktigste er å forebygge nye overgrep, dernest kommer det å lindre de som har vært utsatt, som Eidsvig skriver i forordet.

Bokutgivelsen er støttet av den katolske kirken, og gis ut på kirkens eget forlag. I dette ligger det en klar støtte til David og en anerkjennelse av hans mot da han valgt å anklage biskopen. Det ligger også en oppfordring til andre om å melde fra om overgrep de kan ha blitt utsatt for. Om kirken ikke har en kollektiv skyld, kan den rammes av en kollektiv skam når slikt skjer. Det kan neppe være tvil om at kirkens omdømme og troverdighet blir rammet når en av dens betrodde ledere misbruker «en av disse mine minste», som det heter i Skriften.

Den katolske kirken verden over rammet av en serie alvorlige overgrepsskandaler. Det finnes neppe mange tilsvarende beretninger som den David har skrevet. Hans reaksjoner, tanker og følelser er nokså universelle for personer som har vært utsatt for overgrep. Boken burde vært oversatt og gjort til obligatorisk lesning ved alle presteskoler og miljøer der voksne har mulighet til å misbruke et barns tillit.

Den tidligere biskopen i Trondheim har fått en streng straff etter kirkeretten. Georg Müller beholder sin tittel, men får aldri mer tjene som prest i kirken. Han arbeider i dag i arkivet hos sine ordensbrødre i Roma. Kanskje har han fått tilgivelse gjennom skriftemål. Kanskje bør det være nok. Også han må få anledning til å komme videre i sitt liv.

Davids tilgivelse har han ikke fått. Det forutsetter «at den som voldte skade, virkelig angrer og ønsker å gjøre opp for seg. Det har jeg ikke erfart», skriver David.

De to små ordene «jeg beklager» kan utrette mye, kanskje for begge parter. Men ennå har de ikke kommet.

siri.wahl-olsen@adresseavisen.no

 
 
På forsiden nå