På den annen side torsdag 23.desember 2010

Terror i vår nærhet

Intelligente mennesker er ikke nødvendigvis kloke mennesker.

Saken oppdateres.

Denne sannhet slår meg igjen når jeg leser den svenske forfatteren Jan Guillous artikkel i Aftonbladet etter selvmordsaksjonen i Stockholm, en artikkel som senere er oversatt og publisert i Dagsavisen.



–Den største terrorfaren er ikke enkelte gærninger som vil drepe seg til himmelriket, men de antidemokratiske lovene, skriver Guillou.

Han har et poeng når det gjelder antiterrorlovene, men han roter det bort gjennom bagatelliseringen av den trussel den voldelige islamismen representerer.

I Guillous verden er den svenske selvmordsbomberen Taimour Abdulwahab bare en forskrudd pappskalle, en religiøs fanatiker og en selvutnevnt martyr som i virkeligheten er farligere for seg selv enn for sine omgivelser.



Det er en ganske spesiell påstand i en tid hvor unge islamske ekstremister fra hele verden hjernevaskes og trenes til terror i leirer både i Midtøsten, i Afrika og andre deler av verden. Samtidig rykker terroristene fram på internett, der det dukker opp virtuelle treningsleirer, der ekstremister får ideologisk skolering i dødsdrift og voldskultur. Og terroren har for lengst flyttet seg fra tegnebrettet og treningsleirene til den virkelige verden. Nesten daglig skjer det terroraksjoner i den muslimske verden–et stort flertall av ofrene er selv muslimer–og med ujevne mellomrom rammes også USA og Europa: flyterror i New York og Washington, tog-terror i Madrid og t-bane-terror i London, med tusener av uskyldige ofre. I de siste årene er kanskje et hundre større terroraksjoner avverget, takket være godt politiarbeid.



Et titall terroraksjoner er i dette øyeblikk under planlegging. Ett eller flere av dem vil etter alt å dømme lykkes. Terrorfaren er ikke, som enkelte vil ha det til, hausset opp av mediene.



Det er riktigere å si at trusselen fra islamistene er underkommunisert, av frykt for at redselen skal ramme fredelige, lovlydige muslimer. Derfor fikk radikale islamistiske miljøer i årevis lov å operere ved europeiske universiteter, og derfor så man gjennom fingrene med imamer og hatpredikanter som omgjorde enkelte britiske moskeer til selvmordsfabrikker.



Jan Guillou er ikke alene om å bagatellisere trusselen. Deler av venstresiden gjør alt den kan for å «forklare» den islamske terrorismen. De mener vi må «skifte perspektiv» og prøve å se verden fra selvmordsbombernes og terroristenes side. Noen forklarer terroren med Abu Ghraib og Guantánamo, i suveren forakt for det faktum at for eksempel planleggingen av 11. september-terroren startet da Bill Clinton ennå var amerikansk president, og invasjonene i Afghanistan og Irak ikke engang var et idé i George W. Bush’ hode.



Det er meningsløst å utpeke venstresiden som medskyldig når det gjelder utviklingen av den ekstreme islamismen, men det er berettiget å anklage deler av venstresiden for grenseløs naivisme når det gjelder møte både med kommunisme, nazisme og islamisme.



Mange venstreintellektuelle med gode IQ-tall og dårlig vurderingsevne har både før, under og etter den andre verdenskrig unnskyldt all verdens menneskeslaktere–bare slakterne passet på å heise det røde flagget over skafottet. I 30-årene trodde mange av dem at de kunne bekjempe Hitler med ord. I dag bagatelliserer de den ekstreme islamismen, ved å behandle den som et utenrikspolitisk seminar og utelukkende et resultat av vår egen politikk.



Det er en trøst at moderate muslimer begynner å våkne, og ser det som store deler av venstresiden ikke vil se: At vi står overfor mennesker som med sin religiøse fundamentalisme, sin totalitære livsanskuelse, sin voldsideologi og sin menneskeforakt representerer en alvorlig trussel mot hele vår livsform.



kokkvold@online.no









På forsiden nå