Kronikk, torsdag 30. desember 2010

Kampen om definisjonsmakten

Selvmordsangrepet i Stockholm brakte trusselen om terror nærmere Norge.

Saken oppdateres.

Men er det vi som feiler, når vi lar definisjonsmakten gå til de ekstreme?

Før han utløste sprengladningen, sendte selvmordsbomberen Taimour Abdulwahab en melding ut til det svenske folket. Her sa han at dette var en konsekvens av tegneren Lars Vilks hån av Profeten Muhammed i karikaturtegningen «Rondellhond», samt Sveriges deltagelse ved NATO-operasjonen i Afghanistan. Ifølge Abdulwahab representerer dette et vestlig korstog mot islam, og en fremmed okkupasjon av muslimske landområder.

Trolig vil mange ha forståelse for denne fortolkningen. Men for en afghansk venn av meg som flyktet til Danmark på 1990-tallet etter at islamistene tok makten fra Sovjet-hegemoniet, representerer NATO-styrkene noe helt annet; nemlig et håp om at han en gang vil kunne dra tilbake til sitt hjemland. Det er grusomt å tenke på sivile liv som går tapt i dag. Men dersom en stiller det opp mot muligheten for en fremtid i frihet og verdighet i en funksjonell stat: hvem har moralsk rett?

Dette er altså to diametralt motsatte forståelser av situasjonen. Og ulikt det som ofte fremstår som gjengs oppfatning, så er dette ikke uløselig knyttet til en motsetning mellom en «vestlig» og «ikke-vestlig» verdensanskuelse. Forskjellen ligger heller i hvem som sitter på definisjonsmakten i ulike samfunn, og hva som anerkjennes som den legitime fortolkningen av en situasjon.
Nettopp dette berørte tidligere britisk statsminister og FNs spesialutsending til Midtøsten, Tony Blair, da han i oktober snakket om radikal islamisme under et foredrag ved Washington Institute for Near East Policy. – Vi må ikke overlate definisjonsmakten til ideologier som forsvarer totalitære tankesett, advarte han. – For dersom vi kjøper en slik verdensfortolkning, blottstiller vi samtidig de åpne samfunn.

Få dager etter Stockholm-angrepet ble det kjent at Abdulwahab skal ha blitt ekskludert for sine radikale holdninger fra Masjid Al Ghurabaa-moskeen i Luton i England. Men på en lydfil på deres hjemmesider, preker allikevel imamen Abu Saifillah om at «sionister aldri vil lære uten å smake på vold». Antisemittismen fremstår som utildekket når han trekker paralleller 1400 år tilbake i tid, til profeten Muhammeds advarende karakteristikk av jøder som slue og løgnaktige.
Moskeen opererer altså med en relativ fremfor en absolutt forståelse av ekstremisme. Men klarer så vi å identifisere og ta klart avstand fra en slik relativisme hos oss? Trakassering av jødiske barn i norske skoler, og særlig i innvandrertette områder, indikerer at vi, i alle fall til en viss grad, ikke gjør det. Og etter å ha snakket med en svensk jøde her i Jerusalem, gikk det opp for meg at dette i verste fall kan slå tilbake.

– Det er blitt helt umulig å vise offentlig at en er jøde i min hjemby i Sør-Sverige. For eksempel så går ingen med davidsstjerne rundt halsen lenger, fortalte han. – Dessverre er det ingen av de vanlige politiske partiene som er villige til å ta opp denne slags problemer, fortsatte han. – Og derfor stemte jeg til slutt på Sverigedemokratene ved valget i høst.
Partiet, som befinner seg på ytterste høyre, går mot omskjæring og kosher-slakt (i henhold til jødiske ritualer), og har flere kontaktpunkter med nazisympatisører. Rundt fem prosent av svenskene ga dem sin stemme. Og i alle fall i dette tilfellet; nettopp på grunn av de etablerte partienes unnfallenhet i å trekke et klart skille mellom uttrykk for en illiberal religionsfortolkning og muslimer i seg selv, ble en tilsvarende illiberal aktør gitt makten til å representere.

Noen Wikileaks-filer som omtaler norsk politikk, kan kanskje tilføye en dimensjon til saken. For ifølge Aftenposten, ristet både USA og EU på hodet da daværende statssekretær i utenriksdepartementet, Raymond Johansen, dro til Iran i 2006 i forsøk på å få i gang en sikkerhetsdialog. Det har også vært stor skepsis knyttet til norske tjenestemenns vilje til å møte med Hamas-representanter.

Men hva er så galt med dialog? Nøkkelen til svaret er kanskje dette: dette er aktører som bevisst spiller på invasjons- og undertrykkelsesnarrativet, med en retorikk som definerer et tydelig og fiendtlig motforhold mellom «vesten» og «islam». Imøtekommenhet overfor disse aktørene impliserer en lydhørhet. Og når denne verdensanskuelsen i alle fall delvis legitimeres, påvirker dette også måten radikale holdninger og handlinger forstås og møtes på den hjemlige arenaen.

Vi liker å inngå kompromisser. Men noen verdier er konstante og innebærer et sluttsumspill. Det vil si at det en part vinner, taper den andre i like stor verdi. Homofile og minoriteters rett til beskyttelse, ytringsfrihet og likestilling mellom kjønnene er slike verdier. For når for eksempel en kvinne stilles overfor andre moralkrav enn menn, er likestilling fraveket. Uansett hvor mye en gjemmer seg bak religionens skalkeskjul, eller rettere sagt en spesifikk fortolkning av denne religionen.
Og da er det ikke lengre snakk om rasisme, etnosentrisme eller mangel på toleranse, men snarere en konflikt mellom liberale og mindre liberale krefter.

Svaret er derfor at en må våge å stille de kritiske spørsmålene. Det hersker for eksempel liten tvil om at det er ille å leve under okkupasjon. Men er frihetsberøvelsen som sahrawiene lever med under Marokkos okkupasjon i Vest-Sahara, kvalitativt mindre alvorlig enn okkupasjoner som ledes an av vestlige aktører? Og er det rimelig at menneskerettslige overgrep utført av muslimer vektes som mindre alvorlige enn de som utføres av ikke-muslimske aktører?
Saken er at ved å unnlate å stille disse spørsmålene, så er en også med på å legitimere et verdenssyn som utelukkende har til hensikt å underbygge motsetningslinjene mellom «vesten» og islam.

Det er muligens lett å la seg forføre av eksotisk retorikk. Men absurditeten melder seg når våre egne verdier og sikkerhet utfordres, når de samme argumentene benyttes til å rettferdiggjøre illiberale handlinger i ulike former og uttrykk, også hjemme i Norge.



 
På forsiden nå