Kronikk, lørdag 8. januar 2011

Kina tar miljøgrep

Kina opplever en økonomisk vekst verden knapt har sett maken til. Baksiden av medaljen er en kraftig miljøbelastning; utarming av det samme naturressursgrunnlaget som skal levere vekst også i årene som kommer. De første til å erkjenne dette paradokset er kineserne selv.

Saken oppdateres.

Så er da også påminnelsene mange. Hvert år kryper Gobi-ørkenen nærmere Beijing. Snauhugst og overforbruk av grunnvann truer matproduksjonen i et land som har 20 prosent av verdens befolkning, men under 10 prosent av dyrkningsarealet. Og hvert år rammes over 300 millioner mennesker av naturkatastrofer som tørke, flom og jordskred. Årlig tvinges fire millioner mennesker bort fra sine bosteder. Naturkatastrofene påfører i dag Kina 40 prosent større økonomiske tap enn de gjorde for bare tre tiår siden.

Mye står på spill når kinesiske myndigheter nå iverksetter tiltak for å følge opp visjonen om en «grønn utvikling». Målet er å forbruke mindre energi og naturressurser, men likevel skape veksten som trengs for å løfte befolkningen ut av fattigdom. I løpet av 25 år har over 600 millioner kinesere tatt steget over Verdensbankens fattigdomsgrense på 1,25 dollar dagen. Men fortsatt lever rundt 200 millioner av Kinas befolkning på mindre enn dette.

Miljøutfordringene har på mange måter en dobbel dimensjon i et land som for ikke lenge siden var et utviklingsland målt ut fra BNP pr. innbygger, og som på rekordtid har blitt verdens nest største økonomi. Fortsatt har Kina mange uløste oppgaver når det gjelder førstegenerasjons miljøproblemer som luftforurensning, vannforvaltning, kloakk og avfallshåndtering. Samtidig må myndighetene håndtere store og kostnadskrevende «moderne» miljøspørsmål knyttet til økte klimautslipp og hardt pressede økosystemer.

Kinesiske ledere er åpne om dette. Og miljøutfordringene har prioritet på høyt politisk nivå. Statsminister Wen Jiabao søker årlig råd fra både kinesiske og internasjonale miljøeksperter gjennom Kinas internasjonale rådgivende organ for miljø- og utviklingsspørsmål – China Council (CCICED). Da CCICED møttes i november var utgangspunktet erkjennelsen av at Kinas økologiske fotavtrykk har passert naturens tålegrense; at flere vitale økosystemer nærmer seg «tippepunktet» når ødeleggelsene vil være irreversible.

Statsministeren Wen Jiabao fikk en rekke anbefalinger som kan sette Kina på sporet av en mer økosystembasert forvaltning, der den økologiske bæreevnen blant annet trekkes inn som premiss i økonomisk planlegging. Også denne gang gjorde statsministeren det klart at han ønsket klar tale og ikke smigrende floskler om Kinas miljøpolitikk. Alt tyder på at en mer bærekraftig forvaltning av Kinas naturressursgrunnlag vil gis prioritet i årene som kommer. Målene om å avsette 15 prosent av Kinas landområder og ferskvannsressurser til naturreservater og at skogarealet skal økes med 40 millioner dekar vitner om dette.

I energi- og klimaspørsmål går Kina allerede foran på flere områder. Landet har i dag 30 prosent av verdens vindturbiner, 77 prosent av verdens solvarmeanlegg (i konkurranse med både danske Vestas og norske REC) og skal allerede ha produsert 100 millioner elbiler. Men satsinger som dette er allikevel ennå ikke nok til å kompensere for en formidabel økonomisk vekst. Klimautslippene fortsetter å øke.

Fra sin posisjon som «verdens fabrikk» er Kina nå ansvarlig for verdens største klimautslipp i absolutte tall. Politikken er imidlertid i rask endring. Målsettingen er at fornybar energi skal utgjøre 15 prosent av den totale energiproduksjonen innen 2020 og at karbonintensiteten skal reduseres med 40–45 prosent i samme tidsrom. I G 20-debattene rundt den underliggende ubalansen i verdensøkonomien har kineserne også signalisert et gradvis skifte fra eksportdrevet vekst til større fokus på etterspørselen i eget marked. Kan hende vil dette bidra til at det på sikt blir lettere å frakoble den økonomiske veksten og klimautslippene.

I kommende femårsplan (2011- 2015) er i alle fall gjennomføring av lavkarbonsamfunnet en sentral målsetting. Det er lagt opp til utprøving av lavkarbonstrategier i fem provinser og åtte byer. Her skal det blant annet utvikles grønn industri og lavkarbon bygningsteknikker, som i sin tur følges opp med utslippsstatistikk.

Det som aldri slutter å overraske er hvor kort vei det er i Kina fra problemet erkjennes til handling iverksettes. Selv etter mange års debatt om klimaproblemet i vår del av verden, tror jeg det skal bli vanskelig å finne land som har satt i gang så mange konkrete tiltak som Kina har gjort bare i løpet av de siste årene.

Håpet får være at Kina tar med seg dette inn i klimaforhandlingene, og bidrar til at vi får den overordnede avtalen som verden trenger for å løse en av vår tids største globale utfordringer. En overenskomst mellom Kina og USA er her helt avgjørende. Resultatene i Cancun gir grunn til betinget optimisme foran årets klimamøte i Sør-Afrika. De kinesiske forhandlere understreker fortsatt at i-landene må ta den største byrden, men har slått fast at Kina vil legge tak på egne utslipp. Kina kan være innstilt på å ta sitt differensierte ansvar i et fremforhandlet avtaleverk.

Med den globale maktforskyvningen fra USA og Europa til land som India, Brasil, Sør-Afrika, Indonesia – og i aller første rekke Kina – er det nødvendig at de nye premissleverandørene tar større ansvar i det internasjonale samarbeidet.

Beijing viser vei med en offensiv miljøpolitikk på hjemmebane. Mitt tips er at det ikke vil ta så lang tid før vi ser at Kina også inntar en lederrolle på den globale miljøpolitiske arena.

 
På forsiden nå