Kronikk, tirsdag 1. februar 2011

Et forsvar for fremtiden

Det årlige Luftmaktseminaret på Luftkrigsskolen åpner i dag. Seminaret ser på Norges strategiske utfordringer, og debatterer viktige spørsmål med betydning for norsk forsvars- og sikkerhetspolitikk. Blir utfordringene i verden rundt oss tillagt nok vekt når Forsvaret skal utformes for fremtiden?

Saken oppdateres.

NATO presenterte sitt

nye strategiske konsept i november i fjor, og det er nå viktig å se på hva som også er Norges strategiske utfordringer. De ligger ikke enten i Nordområdene eller ute, men i skjæringspunktet mellom utfordringer hjemme og deltakelse internasjonalt. Forsvaret må kunne møte den eksisterende og fremtidige strategiske virkelighet. Norge har besluttet å gjøre den største investeringen i Forsvaret noensinne, og innkjøp av nye kampfly er en strategisk beslutning med stor betydning for fremtidig innretning av Luftforsvaret. Beslutningen må også få stor betydning for Hæren og Sjøforsvaret, fordi: Skal en strategisk beslutning få strategisk virkning, må det også gjøres strategiske tiltak.

Forsvaret har gjennomgått store og krevende omstillinger i mange år. Det stilles nye og skjerpede krav til personellet, og kompetanse og erfaring er avgjørende for at Forsvaret skal kunne løse oppgavene. Omstilling har vært helt nødvendig, men samtidig har mange av endringene vært kortsiktige. De bærer liten preg av strategisk tenkning, og er i tillegg ofte uten samsvar med virkeligheten rundt oss. Noen eksempler: I 2001 bestemte Stortinget at Norges Felleoperative Hovedkvarter (FOHK) skulle legges til Jåttå og etableres i 2003. Få år etter var diskusjonen i gang på nytt, og fra 1 august 2009 er FOHK lagt ned og Forsvarets Operative Hovedkvarter (FOH) etablert på Reitan. Forutsigbarheten for Forsvaret og personellet som flyttet til Stavanger var altså ikke særlig god.

Stortingsproposisjon nr 55 (2001-2002), Gjennomføringsproposisjonen – utfyllende rammer for omleggingen av Forsvaret i perioden 2002-2005, omhandler hvilke endringer som skal gjennomføres i den strategiske ledelsen av Forsvaret. Det argumenteres for at det blir særlig viktig å kraftsamle og bygge opp nødvendig kompetanse, og at man ved å integrere ledelsen i Forsvarsdepartementet/Forsvarsstaben kan unngå dobbeltarbeide. Proposisjonen konkluderer med (utdrag): En integrert modell vil gi en strategisk og overordnet ledelse av Forsvaret. Ved å la generalinspektørene inngå i det øverste ledelsesnivået sammen med lederne for de viktigste styringsprosessene for Forsvaret, legges det til rette for en god strategisk ledelse med evne til tverrprioritering og effektiv utnyttelse av ressursene samtidig som lederne for forsvarsgrenene sikres en synlig rolle.

Legg spesielt merke til formuleringene om generalinspektørene. Få år senere ble det nemlig besluttet at generalinspektørene skulle flytte ut av den nylig etablerte strategiske ledelsen. I Stortingsproposisjon nr 48 (2007-2008) Et forsvar til vern om Norges sikkerhet, interesser og verdier står det nemlig: Generalinspektørene og deres stabsfunksjoner organiseres utenfor Forsvarsstaben som et underliggende nivå til denne på linje med øvrige underlagte sjefer.

Og videre: For å ivareta og legge til rette for gode prosesser opp mot etatsledelsen, og god og kompetent styring nedover i hele den underlagte virksomheten, er det viktig at dette nivået i organisasjonen etableres med tilstrekkelig kapasitet. Dette skal oppnås ved å samle generalinspektørenes stabsfunksjoner, som i dag ligger i Forsvarsstaben, samt funksjoner og kompetanse som i dag er organisert i de underliggende nivåer i forsvarsgrenene, til ett robust og tydelig ledelsesnivå for styrkeproduksjonen i de respektive forsvarsgrener.

Altså: Først var det tvingende nødvendig å integrere ledelsen av forsvarssektoren. To og et halvt år senere var det like tvingende nødvendig å desentralisere. Forsvarssjef Sverre Diesen skrev i et brev til Forsvarsdepartementet: Det er så vidt jeg kan se ikke mulig å påvise at en utflytting av generalinspektørene gir noen påviselig, reell effektivisering hverken ledelsesmessig eller økonomisk. I stedet innebærer ordningen at nødvendig kommunikasjon mellom Forsvarsdepartementet/Forsvarsstaben og generalinspektører med grenstaber kompliseres, forsinkes og fordyres. Resultatet er en tendens til økende sektortenking og mindre koordinering mellom forsvarsgrenene.

Slike endringer og omgjøring av vedtak umuliggjør forutsigbarhet for Forsvaret og personellet, og det rokker ved Forsvarets troverdighet i samfunnet. Hva alle utredninger, etableringer og nyetableringer krever av «ortkastede»ressurser, er det antakelig ingen som har oversikt over. Nå skal Stortinget bestemme hvor mange nye kampfly vi skal kjøpe og hvor de skal operere fra. I tillegg skal fremtidig(e) kampflybase(r) opprustes for betydelige summer, og vi skal utvikle kompetanse, styringssystemer, kommunikasjons- og ledelsessystemer som gjør at vi får best mulig nytte av investeringen. En forutsetning for å få dette til, er at Forsvaret får anledning til å utvikle den menneskelige kompetansen som vil gjøre det mulig. Det er derfor å håpe at det blir tatt strategiske beslutninger basert på Norges strategiske utfordringer. Forsvaret trenger ikke en beslutning som blir gjenstand for debatt og omkamper allerede etter et par år. Det er på tide at vi gir Forsvaret ressurser, oppgaver og strukturer som har en lengre horisont enn hva vi til nå har måttet leve med.

 
På forsiden nå