Tone Sofie Aglen

Aps problemer stopper ikke med Giske ute av partiledelsen. Nå må Støre overbevise både sine egne og velgerne.

Publisert: Oppdatert:
Du leser nå en kommentarartikkel. Den uttrykker skribentens mening.

De som trodde bunnen var nådd med Arbeiderpartiets nattsvarte 20,1 prosent på NRKs måling denne uka, tok feil. Igjen. TV2 målte Ap på 19,4 og viste at det kan bli verre. I det begredelige selskapet framstår den ferske målinga som Respons har gjort for Adresseavisen, Bergens Tidende og Aftenposten som en liten gladnyhet: 23,1 prosent. Målinga er i sin helhet tatt opp etter at Trond Giske trakk seg søndag kveld.

LES OGSÅ KOMMENTAREN: Det er flere enn Trond Giske som bør sitte med en dårlig følelse nå

Noen stor fest i Ap blir det neppe likevel. 23,1 er det laveste nivået Respons har målt partiet på. Nedgangen for Arbeiderpartiet startet for ett år siden, og trenden har vært ytterligere negativ etter valget. Siden oktober har Høyre i gjennomsnitt vært målt til å være Norges største parti. Og det var lenge før det begynte å røre på seg i Giske-saken.

Giske-saken har naturligvis bidratt, og de elendige tallene må ses i sammenheng med en ekstraordinær situasjon. Partiet har levd i et konstant negativt flomlys i én måned, og det har vært umulig å snakke om politikk. Sannsynligvis er Giske-saken likevel et mindre problem for partiet. Mange velgere har satt seg på gjerdet, og vil nok vende hjem når ting roer seg. Den forskninga som er gjort på politiske skandaler i Norge, viser at effekten er svak og kortvarig. Velgerne glemmer lett. Dessuten mistenker jeg at mediene er hakket mer opptatt av skandaler enn det vanlige folk er. Korriger meg gjerne om jeg tar feil.

Vil du ha ukas meninger fra Adresseavisen gratis i innboksen? Meld deg på mitt nyhetbrev via denne lenken

Mer problematisk er det at Giske-saken viser et parti som er dypt splittet og som etterlater seg dype sår. Arbeiderpartiet har opplevd kriser før. Men det er én viktig forskjell på bunnivået tidlig på 2000-tallet og det vi nå ser. Da så vi en protest mot høyredreining og modernisering av partiet under Stoltenbergs første regjering. Mange mente partiet gikk for langt i en markedsøkonomisk retning, og maktkampen var i all hovedsak en høyre-venstre-strid. Det er et klassisk mønster som er lett å forholde seg til. Samtidig må nå Ap forholde seg til et Høyre som er langt mer lyseblått enn den gang.

I dag handler splittelsen mer om personlige motsetninger, og langt mindre om politiske fløyer. Selv når folk ikke sier stort mer enn «ingen kommentar», så klarer man å lese ut av måten de sier det på hvor de står i konflikten. Partiledelsen imponerer stort om de klarer å lege sårene med det første. En hodepine er spørsmålet om partiet skal innkalle til ekstraordinært landsmøte eller ikke. Partiledelsen mener partiet kan klare seg med én nestleder fram til neste ordinære landsmøte. De frykter det vil bli et kranglemøte som suger all kraft (det lille som er igjen) ut av partiet. Andre jobber med å samle støtte til nytt landsmøte.

Det handler ikke nødvendigvis om mistillit til partiledelsen, og især nestleder Hadia Tajik. Det handler vel så mye om at mange er bekymret for at Ap har fått et hull. Ledelsen blir satt sammen som et team som skal utfylle hverandre og jobbe godt sammen. Der Ap-ledelsen har strøket på sistnevnte, så har de til gjengjeld utfylt hverandre godt. De kommuniserer forskjellig og appellerer til ulike velgergrupper. Slik må det være i et så stort parti som Arbeiderpartiet. Nå frykter mange at Støre og Tajik blir for like, og at det som var Giskes kvaliteter som politiker, forsvinner. Jeg tør påstå at han er den i partiledelsen med best nese for hva som rører seg i fagbevegelsen og Aps grasrot.

Trøndelag Arbeiderparti har ikke akkurat styrket sitt omdømme i hovedstaden den siste tiden med utsagn av varierende klokskap. De gjør likevel dumt i å avfeie all kritikk som blind støtte til Trond Giske. Blant partiets tillitsvalgte rundt omkring i landet oppleves en ektefølt uro for om partiet er i stand til å forstå hva vanlige folk er opptatt av, og ikke minst å utvikle et politisk alternativ som folk tror på. Det blir ikke bedre av at partiet i valgkampen framsto som vinglete og utydelig, og uten et klart politisk prosjekt. Det holder å nevne eksempler som kommunereform, Andøya, sentrum og skatt. Som i valgkampen ser vi av bakgrunnstallene at Ap lekker i alle retninger. Det gjør det ekstra vanskelig å vite hvilken strategi som er den riktige.

LES FLERE KOMMENTARER FRA TONE SOFIE AGLEN HER

Det må være et lite lyspunkt for partileder Jonas Gahr Støre at et svært stort flertall av de spurte mener det var riktig av Giske å trekke seg. Blant Arbeiderpartiets velgere svarer 56 prosent at Støre har håndtert varslersakene svært eller ganske godt, mens kun ni prosent av Ap-velgerne mener han har håndtert dette dårlig. Mange er, med rette, imponert over den fastheten han har vist. Sannsynligvis har Støre kommet styrket ut av disse vonde ukene. Nå må han overbevise sine egne om at han er den rette til å samle partiet. Dernest må han overbevise velgerne om at han er den rette til å styre landet.

Enkelt blir det uansett ikke, men akkurat nå er jeg usikker på hva som vil bli mest krevende for Støre.