Kronikk, tirsdag 15. februar 2011

Neppe egyptisk demokratisering

Det vanskelige undervurderes: Mange mener at opprøret i Egypt bringer demokratiske styreformer til araberverdenen. Men det er lett å undervurdere vanskelighetene ved demokratisering, skriver professor Torbjørn Knutsen og hans medforfatter Eline H. Asheim i denne kronikken.

Saken oppdateres.

Folket har gjort opprør. Regimet i Egypt har eksistert i 60 år og president Mubarak har forvaltet det i 30.

Vil Mubaraks avgang føre til noe mer enn et presidentskifte? Vil det også gi støtet til et regimeskifte? Vil skiftet gå i demokratisk retning? Det er farlig å spå når det stormer som verst. Men vi vil våge følgende påstand: Opprøret vil føre til endringer. Men ikke til liberalt demokrati. Ikke med det første. Egypt tilhører den arabiske verden – 22 stater som er medlemmer av Den Arabiske Liga. Deres politiske utvikling har gått i autoritær retning de siste tiårene – i motsetning til resten av verden som har gått mot demokrati. Har opprørene i land som Tunisia, Jemen og Egypt snudd trenden? Jo, opprørene viser en folkelig vilje til endring. Men folkevilje er ikke nok. Viljen må samles. Den må få uttrykk i koordinert arbeid i politiske organisasjoner. Samling og koordinering er det imidlertid knapphet på i Egypt – og i mange andre arabiske land.

To begrep må avklares: demokrati og demokratisering. Demokrati er et styresett der landets voksne borgere deltar i regelmessige valg. Men demokrati er også noe mer: Lederne som blir valgt må være representative. Og så må de gi fra seg makten når de mister velgernes tillit. I liberale demokratier må lederne i tillegg gi velgerne borgerrettigheter. Og staten må beskytte disse. Mens demokrati er målet, er demokratisering veien. I Egypt betyr dette overgangen fra autoritært til demokratisk styre. Et konsolidert demokrati er fredelig og stabilt. Veien dit er brolagt med farer. Det er lettere å ødelegge et autoritært regime enn å bygge opp et som er demokratisk. Egypt har hatt et autoritært regime siden 1952, da De frie offiserer, med Jamal al-Nassir i spissen, styrtet kong Farouk. Med sin arabiske sosialisme ble Nassir en trendsetter for hele araberverdenen. Egypt fikk mer ytrings- og organisasjonsfrihet enn mange andre land, men frihetens grenser var stramme. Nassir stoppet munnen på frittalende kritikere.

Anwar al-Sadat ble president i 1970. Han stiftet Det nasjonale demokratiske partiet. Partinavnet antyder at Egypt er et demokrati. Teknisk sett var Sadat en valgt leder, men det ble reist tvil om valgene. Egypt var i hvert fall ikke noe liberalt demokrati. Egypterne hadde ikke frihet til å organisere seg. Full ytringsfrihet hadde de heller ikke. De hadde stort sett «frihet til å holde kjeft», som den tunisiske historikeren Mohamed Talibi formulerte det. Da Sadat ble drept i 1981, overtok Hosni Mubarak styringen. Han har siden forvaltet det regimet som Nassir og Sadat skapte. Folk har ofte vært misfornøyde. Det kan virke underlig at regimet har bestått i 60 år. Hvordan har det klart det? Kort fortalt ligger årsaken i at regimets menn har overvåket alle sider av samfunnet. Det har hatt full kontroll – inntil for få uker siden. Denne kontrollen har i sin tur skapt hindringer for demokratisering.

Kong Farouk styrte et tilbakeliggende Egypt. Nassir tok sikte på å bygge opp en stat som skulle være en pådriver på samfunn og økonomi. Denne staten drev fram en betydelig økonomisk utvikling. Men den formet også politikken. Den oppmuntret aktører som spilte på lag med regimet, mens den nøytraliserte opposisjonelle og kritiske krefter. Det muslimske brorskap ble forbudt. Den radikale islamisten Sayyid Qutb gikk inn og ut av fengsel før han ble henrettet i 1966. Politiske aktivister dro i eksil for å unngå samme skjebne. Regimets hånd har i 60 år hvilt tungt over samfunnslivet. Resultatet er at egypterne er vant med en selektiv ytringsfrihet og et fattig organisasjonsliv. Det finnes få politiske grupperinger som er selvstendige. Det er få selvstyrte medier.

I et land med 80 millioner innbyggere er det mange og motstridende interesser. Regimet har lagt bånd på utviklingen av grupper og partier som representerer disse interessene. Opprøret som har skyllet over landet de siste ukene har hatt vanskelig for å finne ledere og effektive masseorganisasjoner. Selv om opprørerne har fått Mubarak til å gå, har de ikke blitt enige om noen plan for hva som skal skje når han er borte. Opprøret spriker i alle retninger. Opprørerne mangler langsiktig enighet om entydige, politiske mål. Spriket kan bli enda større dersom karismatiske ledere kommer hjem fra eksil. Folkeviljen teller, organisasjonene avgjør. Egypterne har formulert klare ønsker om demokrati. Men det egyptiske regimet har hindret utviklingen av det rike organisasjonsliv som er nødvendig for å lose landet inn i en ny og demokratisk tidsalder.

Det første spørsmålet som må stilles etter Mubaraks avgang er: Kan Egypt demokratisere på tross av svake politiske organisasjoner? Kan landet raskt, nesten spontant, utvikle fredelige institusjoner for orden? Svaret er ikke gitt. Derfor må vi stille et spørsmål til: Hvem kan holde orden i Egypt? Her er svaret enkelt: landets væpnede styrker!

Dette reiser et tredje spørsmål: Ønsker de militære å bevare det gamle regimet, eller ønsker de å reformere det i demokratisk retning? Svaret på dette spørsmålet vet kanskje ikke engang militæret selv.

 
På forsiden nå