Kronikk, torsdag 24. februar 2011

Nøkkelen Trondheim

Hårfint rødgrønt: Valganalytiker, statsviter og skribent Svein Tore Marthinsen tror Trondheim blir en av de mest spennende byene ved høstens kommune- og fylkestingsvalg. Hans prognoser sier knapt rødgrønt flertall, men Høyre og Frp halser like bak.

Saken oppdateres.

De viktigste slagene ved høstens valg står i Oslo og Trondheim. Trondheim står nå og vipper.

Tusenvis av kandidater til kommunestyrer og fylkesting nomineres nå. Partiene meisler ut strategier for hvordan flest mulig av de 3,7 millioner stemmeberettigede velgerne skal stemme på akkurat deres parti. Nesten en halv million av dem befinner seg i Oslo. Her dirrer de rødgrønne av lyst til å vippe det borgerlige styret av pinnen etter 16 sammenhengende år. Fullt så lenge har ikke de rødgrønne sittet i Trondheim. Men åtte år med Rita Ottervik (Ap) og co. har gjort den borgerlige lysten sterk til å gi kommunens innbyggere en annen politisk ledelse. To lokale målinger utført av Respons i fjor, viste at borgerlig flertall er innen rekkevidde. Mine egne prognosetall gir et hårfint rødgrønt flertall. Det ser med andre ord jevnt ut, og det som skjer fra nå og fram til valget 12. september vil bestemme utfallet.

To forhold vil avgjøre; det nasjonale aspektet og det lokale. Nasjonalt sliter de rødgrønne regjeringspartiene med oppslutningen på målingene. SV og Sp sitter låst i regjeringsprosjektet og vil trolig få mer enn nok med å begrense nederlaget. Også Ap trøbler, men partiet har et langt større mobiliseringspotensial. Ap må i stor grad dra lasset alene på rødgrønn side. Skal partiet lykkes, bør velgerne få et mer positivt inntrykk av regjeringen. Oppmerksomheten bør da snus fra maktarrogante, grå og kjedelige Ap til trygge, helhetlige og drivende gode valgkamp-Ap. Lokalt er Trondheim Ap avhengig av å lykkes med å selge inn budskapet om at man har kommet igjennom dype økonomiske utfordringer og at ting nå går i riktig retning. Parallelt med at de forteller hvordan de har tenkt å videreføre og videreutvikle det man har fått til på velferdspolitikk. For velferd vil bli helt sentralt i valgkampen. Temaer som helse, eldreomsorg og skole går stadig igjen som viktige områder for velgerne. Tradisjonelt har Ap hatt et godt tak på dette feltet. Men Frp har utfordret Ap-hegemoniet på eldreomsorg. Og Høyre deler «sakseierskapet» med Ap på skole. Etter valgnederlaget i 2005, gransket Høyre seg selv og konkluderte med at partiet framstod som for kaldt og kalkulatororientert. Heretter skulle Høyre-folk snakke mindre om penger og mer om mennesker.

Dette grepet har vært vellykket. I alle fall har Ap, primært grunnet misnøye med regjeringen, lekket en haug med velgere direkte til Høyre det siste halvannet året. Tidligere Ap-velgere føler seg tryggere på Høyre. Ap må satse på å hente mange tilbake igjen. Men partiet har en enda viktigere jobb med å hente ned sine mange gjerdesittere. Disse er vanskeligere å mobilisere ved lokalvalg fordi mange vurderer slike valg som mindre viktig og dermed lar være å stemme. Valgdeltakelsen er langt høyere ved stortingsvalg. Velgere med lav utdanning og inntekt er blant gruppene som er klart overrepresentert blant hjemmesitterne. Her er det mange Ap-sympatisører, men også Frp har et ubrukt potensial. Valgkampen vil ikke bare dreie seg om velferd. Skatter og avgifter kan også bli et sentralt stikkord. Høyre og Frp scorer vanligvis bra når velgerne blir spurt hva de mener om partienes skatte- og avgiftspolitikk. Det blir derfor viktig for venstresiden å koble skatt og velferd sammen. Gjerne via spissformuleringen «skattekutt eller velferd». For høyrepartiene er det avgjørende at de klarer å kommunisere at det er mulig å få til begge deler.

Moderne valgkamp er en kamp om agendaen og få sine beste saker «på». Partiene styrer imidlertid ikke media. Heldigvis. Hvilke saker og temaer vil pressen kjøre fram og vinkle på? Det er et hovedspørsmål mange partistrateger i dag lurer veldig på. Kan det dukke opp en X-faktor underveis? Vil innvandrings- og integreringstema-tikken eksplodere og sende Frp til værs? Eller har Høyre og Ap funnet posisjoner som demmer opp for slike lekkasjer? Kommer miljødimensjonen for fullt inn og løfter Venstre eller De Grønne til nye høyder? Vil finanskrisen komme tilbake som en rekyl, feie flere europeiske land over ende og gjøre sysselsettingspolitikk til det desidert viktigste? Spørsmål vi i dag bare kan drodle over.

Det vi vet, er at mediene liker å personifisere politikken. Nylig holdt jeg foredrag for Trondheim Frp der jeg kom med vurderinger av den politiske situasjonen nasjonalt og lokalt. En av hovedutfordringene for Frp er at frontfiguren Dahlberg Hauge risikerer å bli stilt i skyggen av duellen Ottervik (Ap) vs. Brox (H). I en slik skygge er det ikke lett å synliggjøre sin politikk. En annen utfordring for partiet er at de skal være på lag med Høyre, men samtidig konkurrere om mange av de samme velgerne. Å markere avstand til de man er på lag med, er en vrien balansegang. Bare spør SV.

Personer betyr ikke så mye som man kanskje skulle tro hva gjelder stemmegivning. Velgere stemmer i større grad på politikk og parti enn på personer. Personeffekter spiller dog en større rolle ved lokalvalg enn riksvalg. Ikke minst så vi mange eksempler på ordførereffekt i 2007. Partier som satt med ordføreren, gikk kraftig fram i flere kommuner fordi mange velgere markerte sin tilfredshet med den lokale styringen. Ap nøt nok godt av en Ottervik-effekt i Trondheim. Mitt tips er at ordførereffekten generelt kommer til å bli svakere i år. Også i Trondheim. I så fall åpnes valget ytterligere. Det er heldigvis ikke valg-forskere, analytikere eller andre forståsegpåere som bestemmer hvordan det skal gå. Derimot er det deg. Det kalles demokrati. Lokaldemokrati.

 
På forsiden nå