Medieblikk, lørdag 12. mars 2011

Det store Høyre-spillet

I redaksjonene havnet saken om datalagringsdirektivet i avdelingen for trav og galopp: Erna Solberg spilte høyt og vant, mens Torbjørn Røe Isaksen havnet i dødens posisjon.

Saken oppdateres.



84 prosent av fjernsynreportasjene foran stortingsvalget i 2005 handlet om politikken som et spill, 100 prosent av analysene og kommentarene gjorde det samme. Tendensen har ikke fortatt seg siden. Etter at Høyres stortingsgruppe omsider fant ut at respekt for personvernet ikke er til hinder for total overvåking, fyltes studioene av våre fremste spillanalytikere. Med fraser og vendinger som avvek lite fra dem jeg selv brukte for å forklare hvordan Tottenham samme kveld kom seg til kvartfinalen i Mesterligaen, beskrev mine kolleger i Stortingets Presselosje hvordan Erna har manøvrert seg i en posisjon hvor støtte til datalagringsdirektivet kan brukes til å presse Arbeiderpartiet. Sender Viasat forhandlingene, og hvilken pub kan vi samles på for å heie?





Dagen etter kom jeg til å lese en større artikkel om politisk journalistikk som spillteori. Ann Iren Jamtøy har tatt doktorgrad ved NTNU på en studie av avstanden mellom idealer og virkelighet i norsk politisk journalistikk, spesifikt gjennom dekningen av valgkampen i 2005. Det er hun som har funnet ut at over åtte av ti fjernsynsreportasjer handlet om partienes strategier og taktiske manøvrer, mens skarve 16 prosent sa noe om politikkens innhold.



Jamtøy har beskrevet sine funn i Tidsskrift for samfunnsforskning, men fordi jeg vet at dere ikke alle abonnerer på dette, parafraserer jeg et viktig avsnitt her: Politikk utøves på to plan, ett symbolsk og ett virkelig. Den symbolske politikken opererer med bilder, iscenesatte begivenheter og framtoninger for å skape oppslutning hos velgerne. Den utøves stort sett i et samspill mellom politikerne og journalistene. Den virkelige politikken, maktutøvelsen, skjer i stadig større grad bak lukkede dører. Fordi journalistene er så opptatt av spill og symboler, har vi verken plass til, eller interesse av å avdekke den virkelige politikken.





Denne kritikken er ikke ny, og hver gang den blir framført, blir den avfeid av de politiske kommentatorene, spillebulens vise menn. Du kan se to av dem på TV2 Nyhetskanalen hver fredag kveld. Da sitter TV2s Stein Kåre Kristiansen og Dagsavisens Arne Strand ansikt mot ansikt som seniorversjonen av åpningsdialogen i «Smith and Jones» og slynger analyser mot hverandre. Det er et ganske stilig konsept, tonen er frekk, replikkene sitter løst, og alle vet at disse to gutta har dekket Stortinget siden Johan Sverdrup var statsminister. De vet hva de snakker om, og de har noe som likner forakt til overs for medieforskere som forsøker å vise at deres tilnærming til politikken, underholdende som den er, fører til et mindre opplyst folk.





Én som har forsøkt er Eirik Vatnøy, utdannet retoriker og skribent i Minerva, den stadig mer lesverdige nettutgaven fra høyresidens tankesmie Civita. Det var Vatnøy som gjorde meg oppmerksom på doktoravhandlingen og artikkelen til Jamtøy, jeg har heller ikke Tidsskrift for samfunnsforskning på nattbordet. Da han møtte Arne Strand til debatt i Dagsnytt 18 i fjor høst, fikk han vite at politikk er statsviternes og ikke språkviternes domene. «I følge Strand er det korridorpraten og taktikken som er selve politikkens vesen», skriver Vatnøy i en artikkel hvor han også hevder at kommentatorene er opptatt av «hvordan politikerne «klarer seg», om de vinner eller taper, om de er i form eller om de sliter».





Jeg leste denne artikkelen bare noen minutter før jeg hørte leder for NRKs samfunnsredaksjon, Kyrre Nakkim, si på Dagsnytt 18 at Høyres velgere ikke bryr seg om datalagringsdirektivet, Erna har først og fremst et problem med partiapparatet. Det hadde vært deilig om programleder Sigrid Sollund hadde spurt ham hva han tror årsaken er til at velgerne ikke bryr seg om at ett av rettsstatens viktigste prinsipp, uskyldspresumpsjonen, blir svekket. Kan det ha noe med den politiske journalistikken å gjøre?



I studio satt også Jon Wessel-Aas, leder for Den internasjonale juristkommisjonens norske avdeling og en av de fremste motstanderne av å gjøre EUs datalagringsdirektiv til norsk lov. Han snakker lite om spillet, selv om også han lurer på om de 11 gjenværende liberalere i Høyres stortingsgruppe kan overtales til å stemme i tråd med sin overbevisning. Derimot snakker han mye om hva direktivet betyr for hver enkelt borgers integritet, om retten til å kommunisere uten at staten registrerer hvor, når, hvordan og med hvem vi kommuniserer.





Ville det ikke være like naturlig at ikke bare juristene, men også journalistene formidler sakens reelle innhold, kontrollerer partenes påstander, undersøker direktivets virkning i de land der det er innført og minner om at både den tyske og den rumenske forfatningsdomstolen har kjent direktivet grunnlovsstridig?



Datalagringsdirektivet er så truende mot rettsstaten at vi bør sørge for at også Høyres velgere forstår hva som står på spill, og ikke avspise dem med selve spillet.

sven.egil.omdal@aftenbladet.no

Følg på Twitter.com/svelle



 
 
På forsiden nå