Kronikk, onsdag 30. mars 2011

For travelt for traumer

På tv i kveld: Kronikkforfatterne mener kveldens NRK2-dokumentar «Helsefabrikken» viser at vi er på gale veier i Helse-Norge. De mener kravene til effektivitet i det psykiske helsevernet går ut over kvaliteten.

Saken oppdateres.

Psykisk helsevern har aldri hatt større fokus på pasientgjennomstrømning enn i dag.

Antall konsultasjoner skal økes, flere pasienter skal få hjelp. Kravene til effektivitet blir stadig høyere. Parallelt med dette øker bruken av korttidsorienterte behandlingsmetoder. Dette får uheldige konsekvenser, særlig for pasienter med komplekse traumer, som ofte har behov for lengre tid i behandling.

«Helsefabrikken» er tittelen på en dokumentar som vises på NRK2 i kveld 30.03. og på filmfestivalen Kosmorama i Trondheim neste måned. Den viser at vi er på gale veier i Helse-Norge. Virksomheten blir målt etter kvantitet og økonomi heller enn kvalitet på innhold. Dokumentaren fokuserer på somatisk helse, men de samme mekanismene er virksomme i psykisk helsevern.

Komplekse traumer kjennetegnes av gjentatte traumatiske erfaringer i barndom og oppvekst, som seksuelle overgrep, fysisk og psykisk vold, være vitne til vold, tortur og omsorgssvikt. Dette er opplevelser som får store konsekvenser for livet videre.

Forståelse av hva som er god psykologisk behandling har endret seg mye de siste 10–20 årene. Forskning og behandling er tettere knyttet sammen. Vi vet mye om sammenhengen mellom opplevde traumer og konsekvenser for senere psykisk helse. Likevel kan det synes som om kunnskapen om nyere traumeforståelse ikke er tilstrekkelig integrert i behandlingsapparatet. Vi vet hva som fremmer god utvikling hos barn og viktigheten av en stabil og trygg tilknytning til omsorgspersoner. Nevrobiologisk forskning/hjerneforskning har gitt oss ytterligere kunnskap om hva som er skadelige erfaringer for et menneske. Betydningen av når i livet traumatiske hendelser skjer vil få ulike konsekvenser for den enkeltes utvikling videre.

Traumatiserte barn kan bli alvorlig syke voksne. Jo tidligere barn er utsatt for overgrep, og jo mer alvorlig og omfattende overgrepene er, desto større blir de psykologiske problemene i voksen alder. Dette får konsekvenser for hvilken behandling en person trenger. Men virkeligheten i dag speiler ikke nødvendigvis dette. Psykisk helsevern har tradisjonelt forstått og behandlet psykiske lidelser ut fra en sykdomsmodell. Denne innebærer et syn på psykiske lidelser hvor man er opptatt av å finne en diagnose, for deretter å behandle symptomet. Komplekse traumer kan komme til uttrykk gjennom mange ulike diagnoser. Noen av disse er angst, depresjon, rusavhengighet, somatiseringslidelse, spiseforstyrrelse, oppmerksomhetsforstyrrelse/hyperaktivitet, personlighetsforstyrrelser og dissosiative lidelser.

Det er en reell fare for at diagnosene kan bli så fremtredende at de avleder behandlingsapparatets oppmerksomhet fra pasientens traumeproblematikk. Det kan for eksempel resultere i at pasienten får tilbud om behandling av angst og depresjon både i form av samtaler og medisinering, uten at det bidrar til å løse den grunnleggende problematikken. Denne gruppen pasienter har ofte en fragmentert bevissthet med et indre preget av kaotiske følelser og usikker identitet. De har store hjelpebehov, men møter dessverre ofte en fragmentert behandling og forståelse.

En fragmentert tilnærming til et fragmentert sinn kan være av begrenset nytte, eller i verste fall kan det gjøre vondt verre. Som for eksempel skifte av behandlere, korte behandlingsløp, symptomfokusert behandling og manglende fokus på traumet. Mange pasienter bruker derfor en betydelig del av sitt liv på å finne den rette hjelpen for plagene. Kompleks traumatiserte trenger en helhetlig tilnærming der man fokuserer på kropp og kroppslige reaksjoner, følelser og regulering av disse, kognisjoner/tenkning, relasjoner til andre og mestring av hverdagen. Personer som har opplevd gjentatte traumer i barndommen, ofte fra omsorgspersoner de er helt avhengige av, har opplevd svik, krenkelser og mangel på grunnleggende trygghet.

Noen har kanskje aldri kjent følelsen av trygghet. Da vil det være av stor betydning å bli møtt av en behandler som forstår at det tar tid å bygge tillit. Tid til at en relasjon kan være trygg, og at det finnes et behandlingsapparat som tillater å bruke den tiden det tar. Trygghet i en terapeutisk relasjon er avgjørende for at man kan starte et nødvendig integreringsarbeid der målet er at personen kan oppleve seg selv mer hel. Dette blir et paradoks når vi vet at tid er en mangelvare i dagens psykiatri. Mange behandlere kjenner på tidspresset og opplever stor frustrasjon over å ikke kunne hjelpe godt nok.

Korte behandlingsløp for denne gruppen fører til at behandlingen tar lengre tid. Det kan føre til vedvarende smerte, lidelse og svekket livskvalitet for de det gjelder. Pasienter med alvorlig traumebakgrunn kan hjelpes, men det krever at man har tilstrekkelig kunnskap og tid til å hjelpe. På sikt vil dette, etter vår mening, gagne både pasientene og effektiviteten i psykisk helsevern, blant annet ved at man unngår unødige innleggelser og såkalte svingdørspasienter.

Man står derfor overfor en todelt utfordring når man skal gi behandling til denne gruppen, som er større enn mange tror. For det første må man sørge for at behandlere og personell i psykisk helsevern er oppdatert på relevant kunnskap om forståelse og behandling. Like viktig er det at psykisk helsevern sørger for at behandlerne får det nødvendige spillerom til å gi grundig, riktig og verdig behandling til denne pasientgruppen.

For å få dette til må fokuset bli mer rettet mot faglig innhold enn på effektivitet og lønnsomhet.

 
På forsiden nå