Signert, torsdag 31. mars 2011

Når døden rykker nær

Historien begynner i kvinnekroppen. Egg og sædcelle kombineres. Forutsetninger for utvikling og vekst legges til rette, og etter noen måneder er avsetningen klar. Kvinnekroppen gjør sitt. Ut skal du, ut. Den nyfødte debuterer. Første krav er å klare seg med pusting på egen hånd. Og dermed er bordet dekket for leving av livet.

Saken oppdateres.



De aller fleste kvinner opplever normale svangerskap. Forventningene styrkes fra måned til måned. Og, når tiden er inne, går fødselen slik den skal. Mamma, pappa og baby er klare til å nyte tilværelsen. Noen blir konfrontert med tøffe varianter, misdannelser og fødselskomplikasjoner. Opplevelsen av livet korrigeres. «Opplest og vedtatt»-verdier tappes fra glansbildet.



Dager, måneder og år passerer. Ungene vokser, dagene preges av glede. Alle vet at livet ender med døden, men skjebnen tilskrives helst til syke, eldre. Affeksjon av unger? De fleste foreldre slipper å stri med slikt. Noen rammes, og hendelsene er tøffe.





I mange år arbeidet jeg som lege for barn med kreft. Pasientene hadde samme alder som mine barn. Dette innebar en sammenblanding av opplevelsene på sykehuset med dem hjemme. Min sønn Andreas, da fire-fem år gammel, ga et slikt eksempel. Andreas var glad i å klatre opp på spisebordet og skyve på lampen – kraftig i alle retninger. Det svingte! En tung dag, da en av ungene på sykehuset hadde fått alvorlig tilbakefall, fikk Andreas fulle friheter av mamma. Stilig action på bordet! Pappa kom hjem og irettesatte sønnen. Kommentar fra mamma: «Andreas har jo ikke kreft. Det der gjør jo ingenting.» Andre tilsvarende episoder skjedde. Alvorlig syke barn illustrerte med all tydelighet at døden ikke er reservert eldre mennesker alene. Opplevelsen bar med seg et alvor. Men, takknemlighet inngikk også. En glede med fokus på morsomme innslag i det daglige liv.





I februar ble det holdt avskjed med Kari Werner Øfsti i Vår Frue kirke. En dyktig, høykvalifisert og markant kvinne. Nå som pensjonert individ, med barnebarn og styringsoppgaver. Bursdagen hennes (70) ble markert i desember 2010. Mye skulle gjøres som hun tidligere ikke hadde hatt tid til. Så raste det løs, sykdommen ble brutal. Mange av oss fremmøtte var av hennes slag. Halvgamle uten herjende sykdom. Tankene ble nærgående, det ble nødvendig å vandre en langsom tur langs Nidelven. Livets avslutning rykket nærmere.



To uker etter at jeg hadde tatt farvel med Kari, var det min tur. Uten forvarsel. Blødning i hjernen, fra en svulst. Kraftige symptomer og funksjonsforstyrrelser. Utviklingen gikk mot bedring, diagnosene kunne vært verre. Nå er jeg sykemeldt.





Jeg har møtt tøffe hendelser i livet mitt - som kvinne, mamma, doktor, familie og venn. Hendelsene inneholder håp, brutalitet og tap. De fleste velger vel å lukke opplevelsen inn i det private rom. Ned i det lukkede rom. Men er det best for oss? Har vi mer bruk for å kommunisere overfladiske alminneligheter når tilværelsen svir? Jeg har brukt dette innlegget til å svare på mitt vis. Livet er ett hundre prosent dødelig. Slik er det, enten vi vil eller ikke. Overraskelser kan komme tidlig eller sent. Hendelsen kan medføre sorg og smerte, men også bedret holdning og økt innsikt. Av og til kan faktisk utfallet bli bedre enn først fryktet.



Men, livets realiteter har store og viktige konklusjoner. Legg stor oppmerksomhet og glede på gode og hverdagslige hendelser. Det finnes mange, mange av dem.

rigmor.austgulen@ntnu.no

Gikk du glipp av disse?
 
 
 
 
 
 
På forsiden nå